Dette har skjedd

Det har blitt mange kjedelige poster fra meg i det siste, som i grunnen bare har vært til nytte for meg selv. Tidvis har jeg ingen skrivelyst i det hele tatt, og da blir denne bloggen en ren treningsdagbok. Det som ofte skjer i skrivefrie perioder er at jeg tenker desto mer. Nå er sommerferien snart over, og jeg har hatt mange, lange dager med tid til å sortere ting som ellers har hopet seg litt opp i hodet mitt uten at jeg var klar over det. Små og store ting, som lett blir oversett i en (unødvendig) travel hverdag.

Flytting
Jeg har kommet fram til noe svært viktig, både for meg selv og sønnen min, og det er at vi trenger å komme oss ut av Oslo. I mange år har jeg vært veldig motvillig til, for ikke å si helt motstander av, å flytte tilbake til bygda. Jeg husker stedet jeg vokste opp på som et trangsynt og lite hyggelig sted å være, og at jeg aldri følte at jeg passet inn. Utad er jeg fullstendig A4, men innvendig er jeg veldig lite tradisjonsbundet, og jeg har store problemer med å akseptere blant annet fremmedfrykt og homofobi, eller ekteskap og samboerskap som eneste mulige form for seriøst parforhold. Vel, nå er jeg jo voksen, og er trygg nok på egne meninger til å takle eventuelle diskusjoner i så måte, innbiller jeg meg. Og det er en annen side ved bygde-Norge som er mer positiv. Det er større plass, rent fysisk, noe jeg virkelig føler at jeg trenger nå. Det er stillere, og det er færre krav. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det siste, men i byen føler jeg virkelig at jeg må skynde meg hele tiden. Travelt, travelt, travelt! Selv om jeg slett ikke har det travelt. Jeg må ofte, flere ganger om dagen, si det meg selv: "Hallo, hva stresser du med?" Det er som om energien presser meg framover i et tempo jeg verken trenger eller vil være med på. Og når det gjelder å passe inn; jeg føler ikke at jeg gjør det her heller, altså er det noe i meg, ikke noe i stedet jeg bor på. Sønnen min har alltid ønsket å bo på landet, så for ham er utsiktene for å flytte bare positive. Han er selvfølgelig litt lei seg for å måtte flytte fra vennene sine, men det gjelder jo meg også. Sånn er det når man bryter opp. Og man kan ikke bli boende et sted man mistrives bare på grunn av vennene sine heller. Akkurat nå har jeg en stilling der jeg jobber én dag i uka, og jeg har nettbaserte studier som jeg kan fullføre hvor som helst. Husleiekontrakten går ut 15. mars, og da kommer jeg ikke til å fornye den. Det er med andre ord et passende tidspunkt å flytte på. Jeg har startet jakten på et sted å bo, og er helt sikker på at det vil ordne seg i løpet av vinteren. Jeg gleder meg virkelig til å komme vekk herfra!

Én ting med å bo i byen som har begynt å plage meg er at jeg føler at det jeg gjør, eller bruker dagene på, er så kunstig. Jeg ønsker å bo et sted med plass til dyr (mer enn bare en hund), med kjøkkenhage, med en eiendom og et hus jeg kan bruke og ta vare på. Jeg vil ha et kjøkken som er stort nok til å virkelig lage mat på, og et eget soverom som bare er mitt. Inntil nylig har ikke det å sove på stua gjort meg noe i det hele tatt, men nå er det over. Jeg trenger et rom som er bare mitt. Sønnen min trenger et større rom, der han kan ha besøk, leke og være, rett og slett. 50 kvadratmeter er for lite nå. For ikke å snakke om at prisen for disse 50 kvadratmeterne er altfor høy. Det er ikke verdt det. Og jeg trenger en langvarig husleiekontrakt, ikke gå fra år til år og lure på om vi må flytte.

Det føles litt rart at jeg "plutselig" ikke vil bo i byen lenger. Men det har ikke skjedd plutselig. Selve tankeprosessen startet for over ett år siden, da jeg snakket med en venninne som bor på Voss. Tanken var da at sønnen min og jeg skulle flytte dit når han skal begynne på ungdomsskolen. Siden har vel bare ideen om å komme ut av byen vokst i meg. Det blir ikke Voss i første omgang, for jeg vil ikke flytte så langt vekk fra besteforeldrene til sønnen min mens han er så ung som nå, men det er jo mange andre steder som er aktuelle. På sikt er Voss fortsatt et alternativ, for ønsket om å bo et helt annet sted enn på Østlandet har ikke endret seg.

Nå som avgjørelsen om å flytte er tatt har jeg selvfølgelig lyst til å flytte NÅ, men det er en del tråder som må nøstes opp først. Jeg tenker også at det er bra å ha god tid på seg, sånn at vi ikke må flytte til det første og beste som dukker opp, men kan bruke tid på å finne et sted som virkelig passer for oss. Det er ikke bare hus og eiendom som må passe, men også nærmiljø, skole og arbeidssted. Jeg har laget en blogg som presenterer familien vår og ønskene våre, og jeg håper at den etter hvert kan generere interesse fra utleiere. Del gjerne med folk du kjenner i de aktuelle fylkene! Jeg ser i grunnen for meg at vi ender opp i Hedmark, men det vil tiden vise.

Ferie
I morgen drar vi til Danmark sammen med mamma. Det gleder jeg meg utrolig mye til! Vi skal bo på hotell i Fredericia, og besøke Legoland, Løveparken, og en hel masse andre steder som jeg husker fra ferieturer i min egen barndom. Det blir spennende å vise sønnen min alt sammen, og se hvordan hans opplevelse av de forskjellige stedene er. Det er ikke meldt så bra vær, men det er ikke så viktig, bare vi har det spennende og gøy. Det er ikke helt bestemt ennå, men jeg håper vi skal på Kattegatcenteret også. Jeg var der i 2002 med sønnen min, men han var jo så liten da at han ikke husker noe av det. Jeg husker derimot at det var et virkelig flott sted! Danmark er jo for øvrig ypperlig for barn, så uansett hva vi bestemmer oss for blir det nok bra. Hotellet har heldigvis et treningsrom, så jeg får holdt treningen vedlike mens vi er borte. Det er bare snakk om en uke, men jeg trenger all trening jeg kan få.

Studiene, selvtillit og selvfølelse
Nav har endelig fått ut fingeren og godkjent studiet mitt, så da trenger jeg ikke bekymre meg over hvordan jeg skal få finansiert det lenger. Kort sagt måtte det en skriftlig klage til før jeg fikk et møte med saksbehandler, for første gang på 2 år, men det var til gjengjeld veldig nyttig. Saksbehandler fikk se hva slags person jeg er, og jeg ble noe annet enn en anonym bruker i rekken. Det tok bare fire dager fra møtet til studiet ble godkjent. Nå kunne jeg selvsagt hengt meg opp i at dette burde vært i orden fra deres side for nesten ett år siden, men jeg ser ingen grunn til å bruke energi på det. Det er som det er, og nå har det ordnet seg.

Studiet starter opp igjen 5.august, og jeg tar da kurset som heter Treningsveileder. Jeg er spent på dette kurset, og tenker av og til "Herregud, hva har jeg begitt meg ut på, jeg kommer ikke til å klare dette!", men så husker jeg at jeg er voksen, og at jeg faktisk har mye kompetanse, og at studiet skal gi meg den kompetansen jeg mangler. Det er en stor jobb å snu om på negative tankemønstre, men jeg føler at det går framover. Det har jo også vært en lang prosess, 10 år lang faktisk, men jeg merker framskritt hele tiden. Den jeg er nå er milevis fra den jeg var for 10 år siden, og da kun med positivt fortegn. Tidvis kan man bli drittlei av å være så bevisst på egne tanker og følelser hele tiden, men i det store og det hele går det ganske automatisk nå. Jo mer jeg jobber med det, jo nærmere føler jeg at jeg kommer den jeg virkelig er også. Som dette med å innse at byen ikke er det rette stedet for meg. Jeg nærmer meg de ønskene og drømmene jeg hadde som barn, og jeg mener i hvert fall at det tyder på at de ønskene er noe grunnleggende i meg. Ønskene man har før man blir for påvirket av negative erfaringer som fører til frykt for å gjennomføre ønskene. Makes sense, yes? I mitt hode gjør det i hvert fall det.

Filmer, bøker og musikk
Jeg har på en måte gjennomoppdaget både film-, litteratur-, og musikkinteresse. De ligger jo der hele tiden, men så kan jeg skyve det vekk i perioder. Det kommer blant annet av at jeg foretrekker filmer, bøker og musikk som når meg emosjonelt, og det er ikke alltid jeg orker det. Denne gangen kom jeg uforvarende over en film som rørte meg dypt, og som igjen åpnet for de andre kunstformene. Jeg leide Into the Wild en helg jeg hadde barnefri, og var i det hele tatt skeptisk til filmen. Jeg så for meg en typisk Disney-familieklisjéfilm. Jeg burde jo skjønt at det ikke var det, med Sean Penn som regissør, men jeg var vel litt i tåka da. Uansett, denne filmen traff meg midt i hjertet, både visuelt, skuespillermessig, og ikke minst på grunn av musikken til Eddie Vedder. Han har noe i stemmen sin som rører ved meg uansett hvor mange ganger jeg hører sangene, og tro meg, det har blitt en del ganger siden 1990!



Etter filmen måtte jeg selvsagt sette meg ned og høre på Pearl Jam igjen, noe jeg for så vidt aldri blir lei av, og dermed var den emosjonelle kanalen, eller hva jeg skal kalle det, åpnet igjen. Dette er vel et par måneder siden, og jeg har brukt mye tid på musikk i ettertid. Det har ikke blitt fullt så mye lesing, bortsett fra i jobbsammenheng, men jeg kan nevne Se på meg nå, en diktsamling av Geir Gulliksen (som jeg for så vidt også leste i jobbsammenheng). En vakker liten samling, så enkel og liketil, men som samtidig tar opp store og universelle, menneskelig spørsmål. Jeg har tidligere lest Voksne dikt av samme forfatter, og likte den like godt. De er bare veldig forskjellige, sånn jeg oppfatter det i hvert fall. Anbefaler begge!

Avslutningsvis

Ok, klokka har blitt 11.30, og sønnen min sover fortsatt. Det er litt i overkant. På tide å vekke ham, ta med sparebøssa til Posten for å veksle til danske kroner, og kanskje begynne å pakke litt. Jeg må forresten skryte litt av ham først. Han har i løpet av de siste 3 månedene gjort småjobber for 10 og 20 kroner stykket, og spart opp 230 kroner på det. I tillegg har han over 400 kroner på sparebøssa. Det er veldig godt gjort av en 9-åring, syns jeg!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

35, Oslo

Aktiv dame med barn og hund. Har fibromyalgi, men holder sykdommen i sjakk med kosthold og trening. Holder på å utdanne meg til personlig trener på Norges Idrettshøyskole.

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits