Ubalanse



Av og til opplever jeg at kroppen ikke er i balanse. Når det skjer må jeg finne ut av hva som er galt for å rette opp i det. Det er ingen tvil om at det som skjer i hodet mitt har konsekvenser for kroppen, derfor vet jeg at jeg som regel kan lete i tanker og følelser for å finne ut av det. Samtidig påvirker den kroppslige ubalansen også psyken, og det er vanskelig å vite hva som kom først av høna og egget.

Symptomer på at ikke alt er som det skal
* dårligere søvnkvalitet - hvilket fører med seg en evig trøtthet
* dårligere matlyst, eller rettere sagt lyst på dårligere mat - som i sin tur forsterker ubalansen hvis jeg spiser det jeg har lyst på
* vondter i kroppen - særlig skuldre, nakke og hode
* kvalme, oppblåsthet og ubehag i magen
* manglende tiltakslyst
* irritasjon og kort lunte - når jeg har kjeftet på sønnen min et par kvelder på rad, selv om han ikke er vanskeligere enn vanlig, vet jeg at noe er feil

Det er ca to uker siden jeg begynte å sove dårligere igjen, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor. Jeg får både lakenskrekk og, ikke overraskende som konsekvens, vanskeligheter med å stå opp til vanlig tid. Jeg vet av erfaring at periodene med ubalanse kommer til å føre til angst hvis jeg ikke drar meg selv ut av det, og at det ikke nytter å prøve å lokalisere årsaken før jeg har begynt å "normalisere" adferden min. Derfor bestemte jeg meg for at jeg måtte stå opp til vanlig tid (6.15) i dag, koste hva det koste vil. Jeg hadde stressende, om ikke akkurat marerittaktige, drømmer, så det var ikke noe stort offer.

Sannsynlige årsaker
* etterreaksjon på eksamensstresset
* mindre trening enn vanlig - jeg har trent 5 dager i uka i lang tid, nå er jeg nede i 2-3 ganger i uka (noe som er vanlig mosjonistintensitet)
* mindre hjernearbeid - etter eksamen har jeg kun hatt jobben min, som jo er én dag i uka, å tenke på (neste kurs på skolen starter til uka)
* uro i forhold til økonomi - jeg har oversikt nå, men er stadig redd for å miste denne, etter år med økonomiske problemer pga Nav
* uro for sønnen min og skolesituasjonen
* kulde/væromslag - dette påvirker alltid den fysiske tilstanden min, men lar seg relativt enkelt løse med trening
* viten om at den eneste saksbehandleren jeg virkelig har tillit til og føler jeg får hjelp av i noen offentlig etat nå skal ut i permisjon
* dårlig samvittighet for å bruke tid og penger på meg selv - jeg vet at det bare er tull, men det er altså noe som ligger i ryggmargen på meg

Det er ikke så veldig vanskelig å rette opp i ubalansen igjen så lenge jeg er bevisst på at den er der. Jeg vet, også av erfaring, at det holder å starte med søvnen og kostholdet. Når det er på plass igjen, ordner det andre seg som en dominoeffekt. Søvn + kosthold = uthvilthet, og som uthvilt har jeg krefter til å ta tak i de andre tingene. Når det gjelder trening hadde jeg tenkt at tre dager i uka skulle være nok for meg, for å ha mer tid til andre ting, men jeg ser nå at det ikke er noe jeg kan bestemme. Kroppen trenger mer.

Et annet veldig tydelig symptom på at ikke alt er som det skal er tilstandene i leiligheten. Nå er det rotete her! Rot i hodet = rot rundt meg. Når jeg får ryddet opp i hodet, som jeg gjør med dette innlegget, klarer jeg også å rydde opp i leiligheten, og dermed føles det som ting faller mer på plass.

Den gode mor?
Ubalansen har ikke bare konsekvenser for meg. Sønnen min kan ofte reagere på det før jeg i det hele tatt ser at vekten tipper i den ene eller andre retningen. Han er et måleinstrument på det som foregår i sinnet mitt, kan man si. Dessverre tar det ofte litt tid før jeg oppdager signalene, både fra ham og meg selv. Riktig nok tar det mye kortere tid nå enn tidligere, vi snakker om dager, ikke uker eller måneder, men uansett, jeg vil jo gjerne at han alltid skal ha det bra hele tiden! Og i hvert fall at hjemmet skal være et trygt sted for ham. Når jeg ikke er i balanse tror jeg at mange av minnene hans om tiden da jeg var veldig syk kommer opp igjen. Kanskje ikke bevisst, men selvfølgelig må han ha fått traumer av å bo alene med en til tider ikke-funksjonell mamma fra han var veldig liten. Han får hjelp med dette, og jeg vet at jeg ikke kunne gjort så mye annerledes der og da, men det er veldig vanskelig å ikke føle skyld og skam. Jeg føler det er tabu å innrømme at man ikke klarer eller har klart å ivareta barnas behov når man er mamma. Det jeg har klart er å be om hjelp og oppfølging for ham, noe jeg er stolt av og glad for. Jeg kunne nok skrive side opp og side ned om den dårlige samvittigheten og de tunge tankene jeg har hatt på grunn av konflikten mellom egen sykdom og behovene til sønnen min, men jeg føler det er mer nyttig å tenke på hvilke løsninger vi har kommet fram til, og hvilke andre løsninger vi kan iverksette senere. Det er for øvrig himmelvid forskjell på den mammaen jeg er nå, og den mammaen jeg var da jeg var syk, og jeg vet med meg selv at han ikke lider noen overlast nå selv om jeg ikke føler meg 100%.

Hvorfor forteller jeg alt dette?
Dette er mer et dagbokinnlegg for min egen del enn et egentlig blogginnlegg. Jeg rydder ofte i hodet ved å skrive. Selv om jeg vet alt jeg skriver ned fra før, er det noe med å få det oversiktlig svart på hvitt, og en ekstra bekreftelse på at jeg faktisk vet det og kan gjøre noe med det. Jeg har kontrollen. Dessuten tenker jeg at jeg neppe er alene om å ha det slik. Ofte er det godt å dele med noen, eller lese om andre som har det på samme måte. Spesielt syns jeg det er viktig å innrømme at jeg ikke har vært, eller er, Den gode mor hele tiden, og heller ikke klarer å være det nå. Jeg tror ikke jeg er unik i så måte, og jeg syns det er viktig at noen setter ord på denne problemstillingen. Som alenemor har jeg ofte savnet en partner og pappa i huset, både for min egen del og for sønnen min. Jeg vet at han også føler det savnet. Det er tungt å være den eneste voksne, og det er tungt for barnet å kun ha én voksen å gå til. Men sånn er tingenes tilstand, og vi må forholde oss til det. Han har heldigvis deltakende og oppegående besteforeldre som han er hos regelmessig, og som tilbyr et fristed for ham, føler jeg.

Jeg øver meg på å tenke at jeg er god nok, at det jeg gjør, selv om det ikke er perfekt, også er godt nok. Det er kanskje noe flere trenger å øve på?

8 kommentarer

mitthaap

23.okt.2010 kl.09:13

Takk for at du deler alt dette. Andre kan lære av hvordan du sorterer. Jeg pleier også å skrive for å sortere - det hjelper. Jeg beundrer din styrke og synes du virker så bevisst og reflektert over din situasjon. Jeg synes du er sterk og modig. Du mestrer mye og det virker som om du kjenner kroppen din godt - da kommer du langt. Å være mamma og syk skaper mange følelser, bekymringer og dårlig samvittighet - mange skammer seg over seg selv. Jeg er selv mamma.

Men må du virkelig trene så mange dager i uka? Tar du pause når du kjenner at du ikke orker.. får du dårlig samvittighet da eller takler du det? Er det ikke lurt å faktisk lytte til kroppen sin å høre på hva den har lyst på å spise? Kanskje det er noe i den maten som kroppen trenger? Jeg forstår og ser at hvis man bare er sugen på dårlig mat så blir det en ond sirkel, men er det da kroppen eller hodet som har lyst på...? Jeg vet ikke, for jeg har aldri vært god på å lytte til kroppen, bare noen få ganger og da har jeg hatt lyst på ulike ting som reker, epler, sjokolade, sushi (som jeg forøvrig aldri har smakt..), potetgull, peanøtter... og jeg jobber mye med å tillate meg uten at det er farlig. Hva tenker du om det?

kaffedamen

23.okt.2010 kl.09:34

mitthaap: Tusen takk for mange pene ord!

Grunnen til at jeg må trene så mye (tydeligvis) er at jeg har fibromyalgi. Trening forebygger muskelsmertene for meg. Det trenger ikke være hard trening, og jeg sørger for å variere mellom lav, moderat og hard intensitet. Men jeg må altså trene for ikke å bli dårlig. Når det gjelder mat har det også sammenheng med fysiske reaksjoner. Jeg kan for eksempel få veldig lyst på brød/gjærbakst, selv om jeg ikke tåler gluten. Det er da jeg ikke bør gi etter for lysten. Om jeg har lyst på sjokolade en dag tar jeg det. :) Jeg føler at jeg er veldig flink til å lytte til kroppen, og ta pauser eller "unne meg" noe når det er riktig. Ofte er det sånn at stress gir meg lyst til å stappe i meg ting jeg vet jeg ikke har godt av rent fysisk, ikke av slanke/sf-grunner, og at jeg bare blir dårligere fysisk (smerter og ubehag) og psykisk (angst og negative tanker) om jeg spiser det. Mye sukker gir meg også mer indre uro og lettere angst.

Jeg prøver å balansere og variere kosthold og trening, sånn at det ikke blir ekstremt i den ene eller andre retningen. Jeg brukte lang tid på å lære meg at man kan spise hva man vil uten å få dårlig samvittighet mens jeg jobbet meg ut av spiseforstyrrelsen, så nå handler det om hva jeg tåler og ikke tåler, og hvilket kosthold som gjør at jeg føler meg opplagt og energisk. :)

KB

23.okt.2010 kl.11:14

Takk for at du har skrevet dette, kommer godt med når man er litt i ubalanse selv! Og takk for kommentar på bildene mine, jeg bruker et Canon EOS D1000 :-)

mitthaap

23.okt.2010 kl.16:36

Så bra at du kjenner kroppen din så godt i forhold til din sykdom. Så sterk du er som har klart å komme dit du er i dag både fysisk og psykisk - det må du jo være stolt av :-) Det gir i alle fall meg motivasjon :-)

kaffedamen

23.okt.2010 kl.17:05

mitthaap: Takk! :) Jeg er glad du blir motivert!

kaffedamen

23.okt.2010 kl.17:06

KB: Takk, hyggelig at du føler det er nyttig. :)

dinosau

24.okt.2010 kl.22:45

Dette var sterkt, Kaffedamen. Du er tøffere enn toget.

Inspirerende og god og utrolig sterk!

kaffedamen

25.okt.2010 kl.07:36

dinosau: Takk! <3

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

36, Oslo

Student på Norges Idrettshøyskole, jobber deltid med litteratur. Følg også http://hjemsted.blogg.no/

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits