Perfekt vs normal i treningsbransjen

En litt ufordøyd tankestrøm her på morgenkvisten. En person kom med en uttalelse på Twitter om hengemagen til en PT (personlig trener) der hun trener, og det fikk meg til å tenke på hva folk egentlig forventer og ønsker av PT´er, og hva folk utenfor treningsbransjen innbiller seg at livet innenfor treningssenteret handler om. Før jeg startet utdannelsen min hadde jeg en fordom om at alle PT´er, eller alle som er mer opptatt av trening enn gjennomsnittet, er supertrente og superhotte. Det var ingen reell grunn til å tro at jeg var den eneste med "normal" kropp på studiet, men det lå altså i bakhodet: "Tenk om alle andre er slankere enn meg, yngre enn meg, og bedre trent enn meg?"



Er det ikke ofte sånn man tenker før man begynner å trene på treningssenter også? Jeg kjenner mange som ikke vil trene på senter, fordi de har et helt klart bilde av hva slags folk som trener aerobic, styrke eller spinning, og det er ikke deres kind of people. Selv om jeg helt klart både er et ivrig sentermedlem OG deres kind of people er det ikke nok til å overbevise dem om at det er helt normale folk som trener på senter generelt. Det er kanskje ikke så rart? Man ser Kari Jaquesson og Yngvar Andersen (som jeg personlig mener er gode representanter for treningsbransjen) på tv og tenker: "Sånn ser treningsfolket ut. Sånn er treningsfolk."Slanke, veltrente, fulle av overskudd og livsglede. Man føler seg kanskje ikke helt i samme liga?

Spiller det noen rolle hvordan PT´en ser ut? Ønsker vi som kunder at bare "supermenneskene" skal formidle fagkunnskap om trening? Ønsker vi som ansatte i treningsbransjen å vedlikeholde fordommene om at vi er treningsnarkomane narcissister? Jeg vet i hvert fall at jeg som kunde først og fremst vil møte en fagperson, en som vet hva han eller hun snakker om, og som kan formidle dette på en måte som inspirerer meg og gir effektiv og trygg trening. Som ansatt ønsker jeg å formidle fagkunnskap på samme måte som jeg vil motta den, og dessuten bidra til at terskelen inn til senteret  blir lavere. Trening skal, i mine øyne, ikke handle om utseende, men om helse og velvære for den enkelte.

(Jeg er ikke opptatt av at alle skal trene innendørs/på senter, bare så det er sagt.)

Tilbake til utdannelsen min, det viste seg at mine medstudenter er alt fra supertrente til utrente, både av utseende og egenrapportering om treningstilstand, med et aldersspenn fra ca 20 til ca 60. Den gjennomsnittlige studenten var rundt 30, med en normal kroppsform. Motivasjonen for å starte med studiene ble stort sett oppgitt som interesse for folkehelse og sunn livsstil. Fokuset fra høyskolens side handler om det samme: folkehelse og sunn livsstil. Ikke bikinisesong og sprettrumpe.


Foto: Mike Ergas

Som PT (eller treningsveileder) er man ikke bare en fagperson, men også et forbilde. Det handler både om fagkunnskap, holdninger til kosthold og trening, og hvordan man framstiller seg selv. Kundene skal kjøpe en tjeneste som man skal formidle på en inspirerende måte, sånn at de ønsker å komme tilbake, ønsker å fullføre løpet. Kundene er også en heterogen gruppe, fra de helt utrente som har fått beskjed av legen om at de MÅ trene, til supermosjonister som trener for å forbedre tida si i Birken. De bærer alle på sine egne fordommer og holdninger. Som PT må man nødvendigvis overbevise, først og fremst som fagperson, ikke som et kroppslig forbilde. De utrente vil kanskje føle at terskelen er litt lavere dersom PT´en har en gjennomsnittlig kropp, mens supermosjonistene kanskje vil være mer tvilende til fagligheten dersom PT´en ikke matcher deres egen kropp og treningstilstand. For kunder med fokus på muskelvekst vil kanskje en liten og tynn PT virke lite overbevisende, mens en PT som bygger selv kan virke kunnskapsrik og motiverende. Det kommer altså veldig an på kunden man møter, både hva vedkommende fokuserer på ved treningen og de forventningene han eller hun har til PT´en.



Ingen kan se på meg at jeg er godt trent (man kan dog se at jeg ikke behersker Photoshop). Jeg fokuserer ikke på å tone kroppen ved å miste kroppsfett eller bygge muskler. Jeg har en indre motivasjon, ikke et ønske om å forandre eller forbedre utseendet mitt. Jeg er allikevel ikke i tvil om at jeg kan motivere og formidle kunnskap til kunder som treningsveileder eller PT. Målet mitt er å hjelpe andre til å finne en indre motivasjon, fordi det vil hjelpe dem til å fortsette med trening over tid. Jeg kommer ikke til å kunne hjelpe eller overbevise alle. Dét er ikke noe mål i seg selv. Av erfaring vet jeg at jeg finner tonen med de fleste, men at jeg også vil treffe folk jeg overhodet ikke har kjemi med, og som ikke vil få noe ut av å ha meg som PT. Kjemien må være på plass for at treningsforholdene skal være optimale når man skal jobbe så tett på kundene som en PT gjør.

Burn after reading: Hysterisk morsom film med Brad Pitt som stereotypisk, dum PT, og Francis McDormand som utseendefiksert, middelaldrende dame.

6 kommentarer

gymsokkbaby

17.nov.2010 kl.10:27

Interessant innlegg med flere gode poenger. Jeg må innrømme at jeg selv har den fordommen at PT-er skal være supertrente, supermennesker som klarer alt jeg ikke klarer, og som jeg må få hjelp til. Det er jo litt tøysete, for som du sier... det er deres faglighet som bør settes først. For å si det sånn, mange hobbytreningsnarkomane velger å ta en halvveis PT-utdannelse på et tvilsom akademi over relativt kort tid (ett år) og er så klar til å veilende andre. Ofte med et sammensurium av egne erfaringer med trening, ispedd noe fra utdannelsen og uten den riktige fagelige tyngden. Så selv om de ser bra ut så betyr det ikke at kunden får det de betaler for.

Nei, gi meg heller en med rett faglig tyngde da, og som ikke er supertrent. Faktisk, det hadde kanskje vært lettere å trene med en slik PT når jeg tenker etter. Hadde ikke følt meg så "mislykket", og kanskje klart å fokusere på de mer riktige tingene: en sterk, sunn og frisk kropp! :)

Benefit

17.nov.2010 kl.14:16

Bra innlegg!

Jeg er jo enig i det du skriver, men jeg tar meg selv i å ha fordommer. Jeg har ofte tenkt at de som har kunnskapen og er opptatt av trening og kosthold, burde ha supertrente kropper? De har jo kunnskapen, de vet hvor mye bedre sunn mat smaker enn dårlig mat osv.

En PT på mitt senter er ganske så overvektig. Jeg bare skjønner ikke hvordan de "tillater" seg selv til å bli tjukke, når hverdagen deres handler om trening og kosthold?

kaffedamen

17.nov.2010 kl.14:20

gymsokkbaby: Ja, jeg tror det er mange som tenker på samme måte. Men kanskje ikke alle tenker over at selv om PT´en ser ut som et supermenneske, så er neppe vedkommende 100% ekspert i alle øvelser og alle idrettsgrener. Hvor ufattelig talentfull og topptrent må ikke han eller hun være dersom alle kundene ønsker at PT´en skal klare det de selv ikke klarer?

Når det gjelder PT-utdannelsen er den relativt kort tidsmessig, men intensiv, også på NIH. Jeg tror ikke utdannelsen på AFPT (som jeg antar du hentyder til) er mindre oppfattende enn NIH sin. Man lærer alt det man skal kunne i oppstarten på begge steder. Man må også sørge for å holde seg selv oppdatert på fagfeltet, som i andre fagfelt, og bygge på med jobberfaring. Det er allikevel som du sier: selv om PT´en ser bra ut er det ikke sikkert han eller hun er en god PT. Det handler om personlig egnethet, pedagogiske og motiverende evner, kjemi, osv.

Det er nettopp det siste du sier der jeg tror kan gjøre terskelen lavere for flere. For noen er det sikkert motiverende og flott å ha et supermenneske å se opp til på trening. For de som har litt dårlig selvtillit og litt lite indre motivasjon kan det nok være fint med en PT som er "en av dem".

Det aller viktigste er nok uansett at man finner en PT som kan motivere og lære bort "knepene" for å beholde treningsgleden.

kaffedamen

17.nov.2010 kl.14:32

Benefit: Vi har nok alle våre fordommer. ;) Som jeg er litt inne på innlegget mitt: man kan spise sunt og trene en hel del uten å se supertrent ut. Det har med målsetninger å gjøre. Min målsetning handler om å ha god helse og en kropp som fungerer optimalt for meg. Derfor spiser og trener jeg slik jeg vet jeg må for å oppnå nettopp det.

Om noen er overvektige handler ofte om flere ting enn å bare spise feil. For alt du vet kan vedkommende være avhengig av medisiner som har vektoppgang som bivirkning, eller en stoffskiftesykdom, eller en spiseforstyrrelse, fortid som bodybuilder, eller rett og slett liten interesse for å gå ned i vekt. Jeg vet jo ikke hvor mye denne personen veier, men det er også store forskjeller i hva folk ser på som overvektig. Er man ekstremt opptatt av å være eller bli tynn kan de som er normalvektige bli sett på som overvektige og "mislykkede". På generelt grunnlag vil jeg nok si at det å dømme mennesker ut fra kroppsfasong er en dårlig målestokk på hvor egnet eller ikke egnet vedkommende er i jobben sin.

Tonje

17.nov.2010 kl.15:42

Så bra innlegg! Virkelig interessant å lese! Er helt enig med deg også forresten ;-)

kaffedamen

17.nov.2010 kl.16:05

Tonje: Takk for tilbakemelding! :)

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

36, Oslo

Student på Norges Idrettshøyskole, jobber deltid med litteratur. Følg også http://hjemsted.blogg.no/

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits