Dårlig samvittighet som angsttrigger

Angsthverdag
Jeg både sovner og våkner med en klump i magen. Søvnen er urolig, og oppvåkningen smertefull. Psykisk i alle fall. Jeg ber søvnguden om litt ekstra søvn og midlertidig glemsel, men dengang ei. No rest for the weary. Hver dag våkner jeg litt mer trøtt og sliten enn den forrige. Åndedrettet sitter på sin vante angstposisjon, øverst i brystet. Jeg er så lei av dette. De første gjøremålene for dagen letter litt på trykket, men straks junior er sendt avgårde til skolen er jeg alene med angsten igjen, og den tar et godt tak i meg. Jeg øver meg på å puste meg magen, jeg rydder, jeg dusjer, jeg holder meg i bevegelse. Det hjelper. Men den murrer hele tiden i bakgrunnen.

Triggeren
Denne gangen, som så ofte ellers, er dårlig samvittighet en av to hovedtriggere (den andre er økonomi). Det skjer hver eneste gang jeg må velge mellom to eller flere uunngåelige plikter. Ofte er det en konflikt mellom mammarollen og student- og/eller arbeidstakerrollen. Ingen av delene kan egentlig velges bort. Jeg strekker meg langt for at de forskjellige rollene ikke skal kræsje, men av og til er det umulig. Da spiller det ingen rolle hva jeg prioriterer, for angsten kommer uansett. Damned if you, damned if you don´t.

Jeg er sikkert ikke alene om dette. Sannsynligvis opplever de fleste lignende konflikter hele tiden i hverdagen sin, og mange vil oppleve angst i den forbindelse også. Så hva gjør man for å unngå for stort press? Det første jeg velger bort er i hvert fall "unødvendig" Hege-tid. Sosialisering, rene hyggestunder, alt som ikke kan sies å tjene et formål som gagner junior, økonomi og ut-av-Nav-planen. Gjør denne prioriteringen meg mer avslappet og mindre angstfylt? Ikke akkurat. Hva lærte vi om stress som vedlikeholdende faktor på Jeløy Kurbad? Redusér stress i livet ditt! Ok, jeg er veldig for akkurat det, men HVORDAN gjør man det? Er man alene med foreldreansvaret så ER man alene. Det er ikke så mye å gjøre med akkurat den biten. Tenk så genialt om jeg kunne dele meg i to eller flere deler, og dermed dekke alle nødvendige plikter uten å forsake noe!



Mestringsstrategien min er altså ingen god strategi. Men det er en vane, og det er en "trygghet" i å velge bort seg selv og sine egne behov, for om noe skulle gå galt, og det tror man selvsagt at det skal, slipper man i alle fall å tenke: "Herregud, jeg skulle aldri hatt det gøy/avslappende/hyggelig!" Etter noen år begynner man nesten å tro at dette er riktig måte å gjøre alt på, med mindre man er litt øvet i kognitiv (selv-)terapi, og er forbasket bevisst på tankestrømmen. Jeg liker å tro at denne selvinnsikten hjelper meg litt i hverdagen, men ofte føles det som jeg plukker opp angst- og katastrofetankene, ser på dem, forstår hvor de kommer fra, vet hva jeg bør gjøre med dem - men ikke klarer å fikse problemet. Dobbel frustrasjon!

Tankerydding
Hva gjør jeg som er nyttig da, tenker du kanskje? Jeg rydder i hodet mitt ved å skrive frustrerte og rotete blogginnlegg, som du ser. Hvis du leter etter et poeng her, en punchline, må jeg skuffe deg. Dette innlegget er bare en slags søppelsekk for slitsomme, begrensende angstreaksjoner. Når jeg har trykket Lagre + publisér kan jeg forhåpentligvis gå videre med dagen, litt mindre tynget av uro, anspente skuldre og rotete tanker.

3 kommentarer

Kristine/Dinosau

18.nov.2010 kl.22:51

Nei, du er ikke alene. Og selvom man føler man MÅ prioritere det praktiske/nødvendige/økonomiske, så er det vanskelig uten overskudd. Og overskuddet kommer obviously fra å gjøre hyggelige ting. Og ikke ved å velge vekk seg selv. (Hvorfor føles det riktig? Kjenner meg veldig godt igjen i det).

Den doble frustrasjonen kjenner jeg også på. Jeg kan forstå hvorfor jeg tenker som jeg gjør, og handler som jeg gjør. Jeg kan stanse opp, registrere hva jeg driver med, registrere at det er destruktivt. Og så likevel fortsette. (Vet ikke om det var dette du mente, eller ikke).

Synes dette var nok et godt og reflektert innlegg, jeg. Lærer så mye på bloggen din, og titter innom hver eneste dag. Håper du finner balansen, og håper du unner deg selv gode stunder. For det er DE som gir deg overskudd til å takle resten. (Jeg vet du vet det).

Ønsker deg en GOD dag. :-) Og takk for at du deler :-)

kaffedamen

19.nov.2010 kl.06:49

Kristine/Dinosau: Det er "godt" å høre at jeg ikke er alene, selv om jeg helst skulle sett at alle har det bra. ;) Og det er nettopp det du skriver i andre avsnitt jeg mener. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter når jeg vet at det ikke er bra for meg (eller de rundt meg). Som i dag: hvorfor har jeg sagt at jeg skal komme på jobb noen timer, når jeg VET at jeg har mer enn nok med undervisningssamlingen torsdag til søndag? Jeg har jo ikke overskudd til det (eller til undervisningen for den saks skyld). Det er som om jeg tøyer og tøyer strikken for å se om den går lenger enn jeg pleier, selv om jeg vet at den ikke gjør det. Jo mer jeg tøyer den, jo mer angst, og til slutt utmattelse både fysisk og psykisk. Men jeg tenker: På mandag kan jeg hvile. Som om alt jeg trenger er én dag med hvile, før en ellers fullpakket uke OG lesing til eksamen... Jada.

Takk, dag i går var en nedtur, så jeg satser på at dagen i dag blir bedre. Håper du får en strålende fredag! Takk for at du er så omsorgsfull og engasjert!

Kristine/Dinosau

19.nov.2010 kl.12:19

Uff, sånn tenker jeg også. Jeg pusher meg og pusher meg (egentlig mer før når jeg hadde mer på "agendaen"), og sier til meg selv at det er ikke så farlig, for jeg kan slappe av på søndag. Men på søndag så finner jeg masse annet jeg må gjøre, forberede uken etc etc etc, sånn at mandag ikke skal bli så "ille". På den måten utsetter man pustedagen/avslapning hele tiden, og til slutt forsvinner den bare i en rekke av stressedager. (Dette ble kanskje litt på spissen, men ikke langt fra sannheten).

Kanskje et dårlig eksempel, men jeg var sånn med mat også. Hvis jeg bare gjorde ditt og datt, sååå skulle jeg få mat. Men når jeg hadde gjort alt jeg skulle kunne jeg alltid gjøre enda mer. Og til slutt var det jo leggetid, og ingen trenger mat rett før man legger seg, da skal man jo bare sove. (Jeg spiser obviously alt jeg skal nå). Men poenget mitt: Man lurer seg selv. Og man ender bare opp med å bli enda mer sliten. For kroppen/hodet vet etterhvert at den ikke får de "premiene" vi lover. Så vi slutter vel egentlig å stole på oss selv, og ender opp i en sirkel som bare er slitsom, uten pusterom.

Håper du kan si nei til jobb likevel idag. Og at du i det minste setter av mandagen. På ordentlig. Og tar deg litt pauser i helgen, innimellom undervisningssamlingen. Si mer nei (Å, nå var jeg irriterende, jeg vet at du vet det). NEI NEI NEI.

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

36, Oslo

Student på Norges Idrettshøyskole, jobber deltid med litteratur. Følg også http://hjemsted.blogg.no/

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits