Sykt, sykt, sykt!

4WheelBob Coomber climbs Mt. White in a wheelchair
Foto: Ricky McCharles

Enten er jeg uvanlig nærtagende for tida, eller så har nettavisene uvanlig stort fokus på hvem som er sykest og friskest, og til og med hvordan folk reagerer på sykdom og skader. Jeg har ikke noe i mot at det undersøkes og refereres til sammenhenger og demografiske forskjeller, men jeg er ikke veldig imponert over lite konstruktive vinklinger. Det stemmer for eksempel sikkert at uførhet går i "arv", men på hvilken måte er en artikkel om dette nyttig med mindre man ser på årsakssammenhenger og hvordan man kan gjøre noe med det? Kommentarfeltet under denne artikkelen er jo også et godt eksempel på at en del folk mangler både empati og innsikt i hva uførhet er. For alle som tror det er enkelt å bli erklært ufør: Nei, det er ikke det. Det er en årelang prosess, med en runddans med leger, spesialister og Nav.Det er ikke sånn at pasienten selv kan gå til legen og bestemme at han/hun skal bli erklært ufør, og dermed slippe å jobbe resten av livet.

Det er en vinkling jeg sjelden ser i artikler som handler om sykdom og/eller uførhet, og det er den psykiske belastningen ved å stå utenfor arbeidslivet. Jeg tror ikke jeg er spesielt unik som føler at tap av arbeidsevne er en stor påkjenning i seg selv. Det er en grunn til at jeg står på alt jeg klarer for å komme meg inn i en bransje jeg har håp om å kunne jobbe (i alle fall tilnærmet) fullt i. Jeg tror nemlig at de aller, aller fleste ønsker å både delta i og bidra til et fellesskap. Både som arbeidstaker og som skattebetaler.

Det er ikke bare den økonomiske delen som er en påkjenning når man er langvarig eller kronisk syk. Først og fremst er det den faktiske skaden eller sykdommen, og det den måtte føre med seg av innskrenkninger på familie- og sosialt liv. Man blir isolert, man føler seg som en dårlig forelder, en dårlig venn, en dårlig partner. Ja, kanskje til og med et dårlig menneske. Dette blir på ingen måte bedre når man kan åpne avisen hver eneste dag, og lese om uførhet kun som en økonomisk post, og med en tydelig undertone av "Du burde gjort mer for å fortsette å jobbe! Du burde bidra!". Hvor er artiklene om hvem de uføre er, og hvordan de ble uføre? Hvor er artiklene om de som jobber deltid for å kunne bidra med det de kan til tross for sykdom/skade? Eller de som deltar som frivillige i ideelle organisasjoner?

Langvarig eller kronisk sykdom handler ikke om økonomi. Det handler om helse. Det handler om å bli sett på som et menneske, ikke en utgiftspost. Det handler om å kunne ha et verdig liv selv om man ikke kan bidra på lik linje som den friske, høyt utdannede, mannlige lederen. Er du frisk og rask? Så flott! La oss håpe at du ikke blir utsatt for en bilulykke, pådrar deg en yrkesskade, eller at en latent, arvelig og kronisk sykdom i kroppen din våkner til live. Pris deg lykkelig for at du kan bidra og delta i samfunnet og i det sosiale liv. Det er det de aller fleste av oss ønsker.

10 kommentarer

Elif Kristine

30.nov.2010 kl.07:38

Sykt bra skrevet! :O Fin blogg også : )

kaffedamen

30.nov.2010 kl.07:46

Elif Kristine: Takk for det! :)

Pjuski

30.nov.2010 kl.11:57

Veldig bra skrevet, kloke Kaffedamen :-)

Er også i samme situasjon som deg, og kunne godt skrevet dette selv.

Hilsen Pjuski fra pratekompaniet

Kristine/Dinosau

30.nov.2010 kl.12:10

Glitrende skrevet. På kornet.

Skal ikke ødelegge det med for lang kommentar, så jeg sier bare... AMEN til alt sammen.

kaffedamen

02.des.2010 kl.07:21

Pjuski: Takk for det! Hyggelig å se deg her! Hvordan går det?

kaffedamen

02.des.2010 kl.07:22

Kristine/Dinosau: Haha, takk, du ødelegger ingenting med lange kommentarer, tvert i mot!

Pjuski

03.des.2010 kl.10:08

Hei igjen! Det går fint her! Gjør jeg treningsprogrammet mitt og gjør noen øvelser og tøyninger hver dag kjenner jeg ikke noe til at jeg har kronisk muskelsmertesyndrom. Men feks saltrening får jeg mer smerter av, så jeg må trene i mitt eget tempo. Har forresten flytta fra Trøndelag til Østlandet, "på landet", trives godt. Lykke til med å finne nytt bosted :-)

kaffedamen

04.des.2010 kl.08:16

Pjuski: Så bra at du har funnet treningen som funker for deg! Det hjelper utrolig mye å føle at man selv kan gjøre noe for å kontrollere symptomene. Jeg vet ikke helt hvorfor min metode ikke funker nå, men jeg antar det kan ha sammenheng med eksamensstress og andre belastninger denne høsten.

Hvor (sånn ca) på Østlandet bor du? Jeg er både spent og nervøs foran flyttingen, men aller mest tror jeg det vil bli et gode for den lille familien her. Takk for lykkeønskninger! :)

Pjuski

04.des.2010 kl.10:29

Ja, det er utrolig deilig at man har kontroll på hvordan kroppen oppfører seg. Husker med gru tilbake på de ca 2 årene før jeg fant fram til hvordan jeg skulle trene, alltid redd for at aktivitet skulle føre til mer smerter.

Vi bor i Solbergelva utenfor Drammen, så det er jo ikke sånn skikkelig utpå landet, men det er jo noen gårder rundt omkring her. Vi flytta fra Trondheim, ville bort fra bystøy. Dessuten fikk samboeren min jobb her. Vurderte å bo i enebolig, men fant en leilighet i et bygg der leilighetene er fra 2007, så det er veldig godt isolert her, hører nesten ingenting fra naboene. Er liksom litt mer sjangse for store plutselige utgifter med enebolig. Bodde i ei blokk fra 70-tallet i Trondheim, og der hørte man nye mer fra naboene ja. Dessuten synes jeg det er kjekt at det er veldig nært Drammen og ganske nært Oslo. Du vurderer å bo ganske langt unna større byer? Du tror ikke du kommer til å savne nærheten til by?

kaffedamen

06.des.2010 kl.08:16

Pjuski: Det har blitt veldig fint i Drammen, så det er nok et bra sted å bo. :)

Vi kommer nok mest sannsynlig til å ende opp ved Gjøvik et sted, der jeg har familie og venner. Jeg kan jo ikke bo så altfor langt fra en by, siden det er få treningssentre midt ute på bygda. ;) Gjøvik er ca halvparten så stort som Drammen, og 2 timer unna Oslo med tog. Jeg tror ikke jeg kommer til å savne noe ved storbyen egentlig. Så lenge jeg har treningssenter, jobb, kaffebar og sushi er jeg fornøyd. Det viktigste er i grunnen at junior kommer til en skole han trives bedre på enn her, at vi får større plass og bedre råd.

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

36, Oslo

Student på Norges Idrettshøyskole, jobber deltid med litteratur. Opptatt av helse, kosthold, trening og miljø. Har fibromyalgi.

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits