Stille morgen - 2. juledag

Nåja, stille og stille. Jeg hører på gammel Bruce Springsteen mens jeg drikker kaffen min og tenker over livet mitt. Det er vanlig at det kommer opp noen tanker på denne tiden av året, som om hodet gjør opp regnskap for året. Litt tidlig å komme med resultatene foreløpig, det er en prosess som erfaringsmessig avsluttes ca 30. desember, men det er interessant å observere at det skjer uten at jeg egentlig er så veldig delaktig. Noe av det jeg vet vil komme opp som hovedpunkter i "regnskapet" er hvordan jeg skal klare å akseptere sykdom, og hvordan jeg skal kunne stole nok på min egen fagkunnskap til å uttale meg om trening og kosthold på en litt større arena enn på bloggen. Selv her skriver jeg lite om det.



Museskritt mot aksept
Det er fullt mulig at jeg lurer meg selv, for det har jeg en tendens til å gjøre, men jeg tror at jeg i det minste går i riktig retning for å akseptere at jeg er syk nå. Det er vanskelig, for jeg vil ikke være syk. Jeg vil at det skal gå over, bare jeg trener nok, spiser riktig og stresser mindre. Denne høsten og vinteren har vist at vilje og innsats dessverre ikke er nok. Jeg ER syk, og det kommer ikke til å gå over. Derav betegnelsen kronisk, antar jeg. Hvordan skal man takle det? Hvem kan man snakke med om å takle det? Jeg er jo mye bedre enn jeg var før oppholdet på Jeløy, derfor har jeg liksom tenkt at med tiden og med trening ville jeg bli enda bedre. (Statistikken viser at ca 30% er helt symptomfrie etter 4 år, hvis de holder kosthold og trening vedlike etter oppholdet.) Jeg har fortalt meg selv at jeg stort sett er veldig bra nå. Og da er vi inne på å lure seg selv, for sannheten er at sykdommen begrenser meg daglig, i større og mindre grad. Foreløpig bruker jeg ganske mye energi på å benekte dette, men innerst inne vet jeg at det er sånn.

Da jeg leste Kronisk fikk jeg en åpenbaring (eller flere) da jeg leste dette:

Nå fortalte jeg at jeg syntes det var så vanskelig å forstå hvordan jeg kunne være både så sterk og så utrolig svak. At jeg kunne gå opp en fjellside om dagen, og om kvelden knapt komme meg til toalettet og tilbake. De store svingningene gjorde at jeg nesten skammet meg (...)

Dette en problemstilling jeg kjenner godt til. Det er så vanskelig å forklare andre at jeg ER syk, selv om jeg ser helt frisk ut. Aller vanskeligst er det å overbevise meg selv om at jeg er syk, siden jeg av og til fungerer 100%. Anna T. Worsley skriver noe om dette i boka si også, om å beholde identiteten fra tiden da man var frisk, og holde fast ved kun de gode stundene i sykdommen for å bevare denne identiteten. Det problematiske med dette er at man ikke aksepterer den tilstanden man er i nå, og hele tiden venter på at det som var skal bli normalen igjen. Denne høsten og vinteren har jeg ikke vært mest frisk, jeg har vært mest syk, men jeg holder allikevel fast ved de gode stundene og "overser" de dårlig, fordi jeg tenker at smertene og sykdommen er unntakstilstanden. Jeg tror jeg må tenke det, for å holde ut. "Det går over. Det blir bedre." Disse tankene stemmer også, det kommer til å bli bedre igjen, men det er på tide å innse at jeg ikke nødvendigvis blir helt frisk. I alle fall ikke morgen, eller neste uke, eller i nærmeste framtid. Kanskje om et par år?

Jeg har bedt om journalen min fra legen som diagnostiserte meg, og som jeg gikk til for smertebehandlinger noen ganger. Jeg har også bedt om journalen fra fysioterapeuten han henviste meg til. Det skal bli interessant å se hva som skjedde det første året, fra jeg fikk diagnose til jeg dro til Jeløya. Det er ganske tåkete i bevisstheten min. Kanskje vil det hjelpe meg å akseptere også, når jeg får se hva som står svart på hvitt om meg som pasient. Jeg har ikke sett på meg selv som pasient i det hele tatt.

Faglig dyktig - jeg?
Om et halvt år er jeg ferdig med utdannelsen min. Da skal jeg begynne å jobbe i en bransje som er helt ny for meg. Det er både skummelt og spennende. Fagkunnskapen jeg tilegner meg på forelesninger og gjennom pensum er fantastisk nyttig og oppklarende, men jeg er usikker på min egen evne til å formidle denne kunnskapen til andre, og ikke minst coache andre for at de skal få best mulig treningsutbytte. Dette vil bedre seg med øvelse, og usikkerheten ligger vel mest i at jeg ikke har erfaring rett og slett. Faglærer på praktisk-metodisk treningsveiledereksamen hadde jo bare godord til meg, og hun vet tross alt hva hun snakker om. Det neste halve året skal jeg bruke til praktisk øvelse (ved hjelp av prøvekaniner) og ikke minst mental trening for å overbevise meg selv om at de framtidige kundene mine vil ha stor glede og stort utbytte av min faglige kunnskap. På PT-kurset er det dessuten mer om coaching enn vi har hatt så langt i studiet, noe som helt sikkert vil hjelpe meg på vei.

Trening - kilde til konstant dårlig samvittighet
Jeg har dessverre stort talent for dårlig samvittighet. Nå har jeg ikke trent på 2 uker, på grunn av kombinasjonen smerter, eksamen og juleforberedelser. Man skulle jo da tro at jeg kunne ta treningsoppholdet med stor ro, men dengang ei. Jeg har nemlig manglende evne til å godta at det jeg gjør er bra nok, nesten uansett hva det gjelder. Så turer med hunden er ikke nok, selv om jeg vet at jeg ikke har hatt kapasitet til å trene den siste tiden. Selv da jeg trente 5 dager i uka var jeg ikke helt fornøyd. Hva skal man gjøre med dette? Ah, vi lærte jo faktisk en del om stressforebygging på Jeløya, noe med å ikke tenke så mye på hva man burde ha gjort. Ikke min sterke side.Selv om jeg vet, med min faglige kunnskap, at restitusjon er en viktig del av treningen, og at det er enda viktigere i forbindelse med sykdom selvsagt, klarer jeg ikke å bruke denne kunnskapen på meg selv. Det teller vel kanskje for noe at jeg innser at dette er et problem.

Apropos trening, jeg må jo si opp medlemskapet mitt hos Elixia siden vi skal flytte. Det er dessverre ikke Elixia på Gjøvik. Det er skikkelig, skikkelig kjipt. Jeg trives veldig godt på Ringnes Park, og et par av instruktørene har vært både en støtte og en kilde til inspirasjon siden jeg begynte å trene der for 2 år siden. De er sannsynligvis ikke klar over det selv, men jeg skal takke dem før jeg slutter. Forhåpentligvis blir det vel så bra å trene på Toten Treningssenter. Det blir også veldig godt å bo nærmere naturen, sånn at det går an å ta med hunden(e) på langtur litt oftere enn her.

Hemmat ått´n pappa
Om et par timer kommer pappa for å hente oss. Egentlig skulle vi feire bursdagen til junior med både mamma, mannen hennes og pappa i dag, men mamma har pådratt seg en skikkelig forkjølelse. Dermed blir det bare en svipptur for pappa før vi drar hjem til ham noen dager. Vi skal på visning av hus, besøke familie, og feire junior på dagen hans (28.). Det blir hyggelig med noen dager på landet.

6 kommentarer

gymsokkbaby

26.des.2010 kl.17:15

Jeg leste faktisk dette innlegget tidligere i dag, men hadde ikke tid til å svare. Tror du har gjort rett i å akseptere at det kan ta lang tid å bli frisk - samtidig som du sier at du ikke gir opp. Jeg hadde aldri hørt om sykdommen før nå og det kan ikke være lett, men du virker som et sterkt menneske og jeg tror din sykdomserfaring faktisk kan være med på å bidra til å gjøre deg til en god PT. En som kanskje forstår sine kunder, for vi har nesten alle vårt å stri med. Å kunne forstå og relatere seg til sine kunder tror jeg nesten er det viktigste suksessfaktoren. Jeg skal jo anskaffe meg PT nå (takk for støtten:), og jeg er opptatt av å bli lyttet til, forstått og føle at jeg får et opplegg skreddersydd for meg og mine behov. Synd du flytter da, for jeg kunne ha kjøpt pt-timer av deg jeg :)

PS: Ringnes Park er et utrolig bra senter, trener selv mye der. Kanskje har vi sett hverandre der, det er litt artig å tenke på :)

kaffedamen

28.des.2010 kl.08:59

gymsokkbaby: Takk for kommentar! :) Ja, jeg håper at erfaringen jeg har kan være til nytte når jeg begynner å jobbe som PT. Faglærer på NIH mener jo også det.

Håper du finner en PT du blir fornøyd med. :)Skal du bruke noen på Ringnes Park?

hjerterommetmitt

28.des.2010 kl.19:37

Interessant det du skriver. Kronisk sykdom er i utgangspunktet vanskelig å forholde seg til, og den typen kroniske sykdommer hvor smerter, overskudd og mulighet til å delta svinger veldig, gjør det vanskeligere. Håper du finner fram til en god balanse mellom aktivitet og hvile - virker som du er på vei til å finne fram til en identitet *med* sykdommen din, ikke mot. Det er en viktig brikke å få på plass, tror jeg.

gymsokkbaby

28.des.2010 kl.21:56

Nei, tror det blir Carl Berner. Trente ca 50/50 på Ringnes Park og Carl Berner en periode, men nå i det siste har det blitt mest CB siden det er færrest folk der. Så at Amir hadde et juletilbud, så kanskje slenger jeg meg på det om han fortsetter med tilbudet gjennom romjulen og jeg rekker å føre meg opp på lista :)

kaffedamen

30.des.2010 kl.09:00

hjerterommetmitt: Ja, du har rett i det. Jeg må jobbe med sykdommen, ikke mot. Det må bli slutt på at jeg tror jeg er 100% frisk hver gang det kommer en god periode, for skuffelsen og frustrasjonen når dårlige perioder dukker opp igjen blir så stor.

Ønsker deg et godt nytt år! :)

kaffedamen

30.des.2010 kl.09:02

gymsokkbaby: Håper du har slengt deg på nå! ;) Lykke til med PT-trening når du kommer i gang! Håper du skriver om det på bloggen din.

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

36, Oslo

Student på Norges Idrettshøyskole, jobber deltid med litteratur. Opptatt av helse, kosthold, trening og miljø. Har fibromyalgi.

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits