Stille morgen - 2. juledag

Nja, stille og stille. Jeg hrer p gammel Bruce Springsteen mens jeg drikker kaffen min og tenker over livet mitt. Det er vanlig at det kommer opp noen tanker p denne tiden av ret, som om hodet gjr opp regnskap for ret. Litt tidlig komme med resultatene forelpig, det er en prosess som erfaringsmessig avsluttes ca 30. desember, men det er interessant observere at det skjer uten at jeg egentlig er s veldig delaktig. Noe av det jeg vet vil komme opp som hovedpunkter i "regnskapet" er hvordan jeg skal klare akseptere sykdom, og hvordan jeg skal kunne stole nok p min egen fagkunnskap til uttale meg om trening og kosthold p en litt strre arena enn p bloggen. Selv her skriver jeg lite om det.



Museskritt mot aksept
Det er fullt mulig at jeg lurer meg selv, for det har jeg en tendens til gjre, men jeg tror at jeg i det minste gr i riktig retning for akseptere at jeg er syk n. Det er vanskelig, for jeg vil ikke vre syk. Jeg vil at det skal g over, bare jeg trener nok, spiser riktig og stresser mindre. Denne hsten og vinteren har vist at vilje og innsats dessverre ikke er nok. Jeg ER syk, og det kommer ikke til g over. Derav betegnelsen kronisk, antar jeg. Hvordan skal man takle det? Hvem kan man snakke med om takle det? Jeg er jo mye bedre enn jeg var fr oppholdet p Jely, derfor har jeg liksom tenkt at med tiden og med trening ville jeg bli enda bedre. (Statistikken viser at ca 30% er helt symptomfrie etter 4 r, hvis de holder kosthold og trening vedlike etter oppholdet.) Jeg har fortalt meg selv at jeg stort sett er veldig bra n. Og da er vi inne p lure seg selv, for sannheten er at sykdommen begrenser meg daglig, i strre og mindre grad. Forelpig bruker jeg ganske mye energi p benekte dette, men innerst inne vet jeg at det er snn.

Da jeg leste Kronisk fikk jeg en penbaring (eller flere) da jeg leste dette:

N fortalte jeg at jeg syntes det var s vanskelig forst hvordan jeg kunne vre bde s sterk og s utrolig svak. At jeg kunne g opp en fjellside om dagen, og om kvelden knapt komme meg til toalettet og tilbake. De store svingningene gjorde at jeg nesten skammet meg (...)

Dette en problemstilling jeg kjenner godt til. Det er s vanskelig forklare andre at jeg ER syk, selv om jeg ser helt frisk ut. Aller vanskeligst er det overbevise meg selv om at jeg er syk, siden jeg av og til fungerer 100%. Anna T. Worsley skriver noe om dette i boka si ogs, om beholde identiteten fra tiden da man var frisk, og holde fast ved kun de gode stundene i sykdommen for bevare denne identiteten. Det problematiske med dette er at man ikke aksepterer den tilstanden man er i n, og hele tiden venter p at det som var skal bli normalen igjen. Denne hsten og vinteren har jeg ikke vrt mest frisk, jeg har vrt mest syk, men jeg holder allikevel fast ved de gode stundene og "overser" de drlig, fordi jeg tenker at smertene og sykdommen er unntakstilstanden. Jeg tror jeg m tenke det, for holde ut. "Det gr over. Det blir bedre." Disse tankene stemmer ogs, det kommer til bli bedre igjen, men det er p tide innse at jeg ikke ndvendigvis blir helt frisk. I alle fall ikke morgen, eller neste uke, eller i nrmeste framtid. Kanskje om et par r?

Jeg har bedt om journalen min fra legen som diagnostiserte meg, og som jeg gikk til for smertebehandlinger noen ganger. Jeg har ogs bedt om journalen fra fysioterapeuten han henviste meg til. Det skal bli interessant se hva som skjedde det frste ret, fra jeg fikk diagnose til jeg dro til Jelya. Det er ganske tkete i bevisstheten min. Kanskje vil det hjelpe meg akseptere ogs, nr jeg fr se hva som str svart p hvitt om meg som pasient. Jeg har ikke sett p meg selv som pasient i det hele tatt.

Faglig dyktig - jeg?
Om et halvt r er jeg ferdig med utdannelsen min. Da skal jeg begynne jobbe i en bransje som er helt ny for meg. Det er bde skummelt og spennende. Fagkunnskapen jeg tilegner meg p forelesninger og gjennom pensum er fantastisk nyttig og oppklarende, men jeg er usikker p min egen evne til formidle denne kunnskapen til andre, og ikke minst coache andre for at de skal f best mulig treningsutbytte. Dette vil bedre seg med velse, og usikkerheten ligger vel mest i at jeg ikke har erfaring rett og slett. Faglrer p praktisk-metodisk treningsveiledereksamen hadde jo bare godord til meg, og hun vet tross alt hva hun snakker om. Det neste halve ret skal jeg bruke til praktisk velse (ved hjelp av prvekaniner) og ikke minst mental trening for overbevise meg selv om at de framtidige kundene mine vil ha stor glede og stort utbytte av min faglige kunnskap. P PT-kurset er det dessuten mer om coaching enn vi har hatt s langt i studiet, noe som helt sikkert vil hjelpe meg p vei.

Trening - kilde til konstant drlig samvittighet
Jeg har dessverre stort talent for drlig samvittighet. N har jeg ikke trent p 2 uker, p grunn av kombinasjonen smerter, eksamen og juleforberedelser. Man skulle jo da tro at jeg kunne ta treningsoppholdet med stor ro, men dengang ei. Jeg har nemlig manglende evne til godta at det jeg gjr er bra nok, nesten uansett hva det gjelder. S turer med hunden er ikke nok, selv om jeg vet at jeg ikke har hatt kapasitet til trene den siste tiden. Selv da jeg trente 5 dager i uka var jeg ikke helt fornyd. Hva skal man gjre med dette? Ah, vi lrte jo faktisk en del om stressforebygging p Jelya, noe med ikke tenke s mye p hva man burde ha gjort. Ikke min sterke side.Selv om jeg vet, med min faglige kunnskap, at restitusjon er en viktig del av treningen, og at det er enda viktigere i forbindelse med sykdom selvsagt, klarer jeg ikke bruke denne kunnskapen p meg selv. Det teller vel kanskje for noe at jeg innser at dette er et problem.

Apropos trening, jeg m jo si opp medlemskapet mitt hos Elixia siden vi skal flytte. Det er dessverre ikke Elixia p Gjvik. Det er skikkelig, skikkelig kjipt. Jeg trives veldig godt p Ringnes Park, og et par av instruktrene har vrt bde en sttte og en kilde til inspirasjon siden jeg begynte trene der for 2 r siden. De er sannsynligvis ikke klar over det selv, men jeg skal takke dem fr jeg slutter. Forhpentligvis blir det vel s bra trene p Toten Treningssenter. Det blir ogs veldig godt bo nrmere naturen, snn at det gr an ta med hunden(e) p langtur litt oftere enn her.

Hemmat ttn pappa
Om et par timer kommer pappa for hente oss. Egentlig skulle vi feire bursdagen til junior med bde mamma, mannen hennes og pappa i dag, men mamma har pdratt seg en skikkelig forkjlelse. Dermed blir det bare en svipptur for pappa fr vi drar hjem til ham noen dager. Vi skal p visning av hus, beske familie, og feire junior p dagen hans (28.). Det blir hyggelig med noen dager p landet.

6 kommentarer

gymsokkbaby

26.des.2010 kl.17:15

Jeg leste faktisk dette innlegget tidligere i dag, men hadde ikke tid til svare. Tror du har gjort rett i akseptere at det kan ta lang tid bli frisk - samtidig som du sier at du ikke gir opp. Jeg hadde aldri hrt om sykdommen fr n og det kan ikke vre lett, men du virker som et sterkt menneske og jeg tror din sykdomserfaring faktisk kan vre med p bidra til gjre deg til en god PT. En som kanskje forstr sine kunder, for vi har nesten alle vrt stri med. kunne forst og relatere seg til sine kunder tror jeg nesten er det viktigste suksessfaktoren. Jeg skal jo anskaffe meg PT n (takk for sttten:), og jeg er opptatt av bli lyttet til, forsttt og fle at jeg fr et opplegg skreddersydd for meg og mine behov. Synd du flytter da, for jeg kunne ha kjpt pt-timer av deg jeg :)

PS: Ringnes Park er et utrolig bra senter, trener selv mye der. Kanskje har vi sett hverandre der, det er litt artig tenke p :)

kaffedamen

28.des.2010 kl.08:59

gymsokkbaby: Takk for kommentar! :) Ja, jeg hper at erfaringen jeg har kan vre til nytte nr jeg begynner jobbe som PT. Faglrer p NIH mener jo ogs det.

Hper du finner en PT du blir fornyd med. :)Skal du bruke noen p Ringnes Park?

hjerterommetmitt

28.des.2010 kl.19:37

Interessant det du skriver. Kronisk sykdom er i utgangspunktet vanskelig forholde seg til, og den typen kroniske sykdommer hvor smerter, overskudd og mulighet til delta svinger veldig, gjr det vanskeligere. Hper du finner fram til en god balanse mellom aktivitet og hvile - virker som du er p vei til finne fram til en identitet *med* sykdommen din, ikke mot. Det er en viktig brikke f p plass, tror jeg.

gymsokkbaby

28.des.2010 kl.21:56

Nei, tror det blir Carl Berner. Trente ca 50/50 p Ringnes Park og Carl Berner en periode, men n i det siste har det blitt mest CB siden det er frrest folk der. S at Amir hadde et juletilbud, s kanskje slenger jeg meg p det om han fortsetter med tilbudet gjennom romjulen og jeg rekker fre meg opp p lista :)

kaffedamen

30.des.2010 kl.09:00

hjerterommetmitt: Ja, du har rett i det. Jeg m jobbe med sykdommen, ikke mot. Det m bli slutt p at jeg tror jeg er 100% frisk hver gang det kommer en god periode, for skuffelsen og frustrasjonen nr drlige perioder dukker opp igjen blir s stor.

nsker deg et godt nytt r! :)

kaffedamen

30.des.2010 kl.09:02

gymsokkbaby: Hper du har slengt deg p n! ;) Lykke til med PT-trening nr du kommer i gang! Hper du skriver om det p bloggen din.

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

36, Oslo

Student p Norges Idrettshyskole, jobber deltid med litteratur. Opptatt av helse, kosthold, trening og milj. Har fibromyalgi.

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits