Nyttårsforsetter for den mentale helsen

Jeg er generelt motstander av nyttårsforsetter. Det henger sammen med at jeg tidligere har satt meg skyhøye og fullstendig uoppnåelige mål, og dermed har blitt skuffet over meg selv gang på gang. Siden det går litt sakte i topplokket fra tid til annen er det først nå jeg innser at jeg ikke trenger å gjøre på den måten. Jeg har jo til og med lært på NIH hvordan man setter seg et godt mål. Da bruker man disse stikkordene på målet:

S - spesifikt
M - målbart
A - ambisiøst
R - realistisk
T - tidsbegrenset

Altså et smart mål. Et par ting er helt åpenbare mål for 2011, uten at jeg vil kalle dem nyttårsforsetter av den grunn. For det første skal vi flytte, og for det andre skal jeg fullføre PT-utdannelsen. I den forbindelse kan jeg kanskje ha som nyttårsforsett å få bedre karakterer på de to siste kursene, men det kommer jeg jo også til å jobbe for helt uavhengig av årsskiftet. Nei, skal jeg ha nyttårsforsetter må det være noe jeg virkelig ønsker og trenger å forandre på, tror jeg.

Champagne Supernova
Foto: _FXR

For et par år siden var nyttårsforsettet mitt å gå på flere konserter. Det fungerte helt fint de 3 første månedene av året, men så dabbet jammen det av også. Hvordan kan man mislykkes selv med hyggelige nyttårsforsetter? Eller rettere sagt, hvordan skal man kunne lykkes med et forsett, når man ikke klarer det med et hyggelig og motiverende et engang? Vel, dette er grunnen til min nyttårsforsettskepsis. All erfaring tilsier at nyttårsforsetter noe svært mange lager seg, men innerst inne ikke forventer å gjennomføre. Alle ære til de som klarer å stumpe røyken, gå ned de 5 kiloene de mener de trenger å kvitte seg med, eller være mer aktive i hverdagen. Det er supert. Men for hver person som klarer å gjennomføre, hvor mange mislykkes?

Tilbake til mine forsetter. Hva kan være et godt mål for meg i 2011? Jeg vet sannelig ikke. Kutte ned på kaffen? Neppe. Engasjere meg i frivillig arbeid igjen? Ja, men det har jeg allerede meldt meg på til.

The lonely walk
Foto: Vinoth Chandar

Skal jeg være helt ærlig er det ett område i livet jeg virkelig trenger å forandre på, og det er den sosiale delen. Alenemortilværelse, dårlig økonomi og sykdom har gjort meg ganske isolert, og med tiden har det blitt en komfortabel (om enn kjedelig) vane. Et fint forsett kunne være å treffe nye og gamle venner minst én gang i uka. Det er ikke sunt for noen at 90% av kommunikasjonen med andre foregår på nett, tror jeg. Ja, jo mer jeg tenker på dette, jo bedre virker det. Det betyr at jeg må ut av komfortsona og må invitere folk hjem selv om ikke alt er på stell. Jeg har latterlig høy terskel for å be folk på besøk, fordi jeg av en eller annen grunn føler at hjemmet mitt ikke er bra nok. Samtidig har jeg høy terskel for å gå på besøk, for hva om jeg blir veldig sliten, og dermed dårlig selskap? Eller å møte nye, hyggelige folk fra nett. Hva om de syns at jeg er kjedelig og uinteressant? Det var disse katastrofetankene da. De jobber jeg med hele tiden, men det er ikke alltid like lett å oppdage at det er de som begrenser meg.

Nyttårsforsetter handler veldig ofte om helse. Fysisk helse. Jeg føler at jeg stort sett har orden på det området, selv om det går litt opp og ned på grunn av uforutsigbar sykdom. Den mentale helsen er det sjelden eller aldri fokus på i forbindelse med nyttårsforsetter, selv om sikkert flere enn meg kunne hatt godt av å jobbe med den biten også. Men er det ikke mye skam forbundet med det? Da jeg skrev avsnittet over følte jeg på det selv. Det er skammelig å ikke ha mange venner som man treffer titt og ofte. Det er skammelig å innrømme at man er ensom og isolert. Rett nok har jeg mer eller mindre satt meg selv i denne situasjonen, særlig de siste årene ved å ta for mye hensyn til "hva hvis´er" i forbindelse med sykdommen, men det er vanskelig å komme seg ut av det igjen. Med tid og stunder innbiller man seg at man egentlig ikke er nødvendig for andre, og at om man tar kontakt er man til bry.

Kanskje flere kan ha som nyttårsforsett å ta mer kontakt med venner og bekjente? Enten man selv føler seg isolert, eller fordi man vet at noen andre er det. Kanskje 2011 kan være året for å bry seg?

friends serie culte
Foto: culture.culte

Nå er i alle fall mitt nyttårsforsett klart: Treffe venner og bekjente ukentlig, enten hjemme hos meg, hos dem eller i byen, fram til jeg flytter i uke 8. Deretter blir det å gjenoppta kontakten med gamle venner på Gjøvik, og skaffe meg nye på mitt nye hjemsted. For mange kan dette kanskje virke som et latterlig nyttårsforsett. Hvor vanskelig er det å holde kontakten med venner liksom? For meg er det vanskelig. Både fordi jeg trives godt i mitt eget selskap, og fordi jeg ikke nødvendigvis føler at jeg har noe å tilby andre. Enten det nå er venner eller bekjente. Heldigvis vet jeg at dette er en vanesak. Vaner kan endres. Jeg er glad i vennene mine, og jeg er lei for at jeg ser dem så sjelden. Jeg er også lei for at jeg ikke treffer alle de interessante og spennende menneskene jeg har kontakt med på nett. 2011 skal bli et år i sosialiseringens tegn. Hurra!

10 kommentarer

hjerterommetmitt

31.des.2010 kl.00:14

Høres ut som et fornuftig valg av nyttårsforsett. Sånn helt uavhengig av nyttårsforsett har jeg reflektert over det samme. Dette med sosiale medier kontra det sosiale i den virkelige verden. Kunne hatt godt av å lage meg et sånt nyttårsforsett, jeg med :)

kaffedamen

31.des.2010 kl.07:53

hjerterommetmitt: Det er nok litt for lettvint å kommunisere via tekst fra sofaen for mange. ;) Det vil nok kreve litt å endre denne vanen altså.

Pjuski

31.des.2010 kl.16:04

You go girl! Ha et sosialt 2011! Klem

kaffedamen

31.des.2010 kl.16:47

Pjuski: Takk det samme! Håper du får et flott og smertefritt år!

Pjuski

31.des.2010 kl.17:33

Takk! Ja, siden jeg gikk paa det opptreningskurset-ryggskolen har jeg liksom kontroll paa fibromyalgien. Provde meg paa en aerobicdvd her forleden, men dagen etter kjente jeg det. Hadde et opphold med treninga paa ei uke i jula, og det var for lenge, blir fort stiv i muskulaturen. Saa 2 ganger i uka er minmum.Er uendelig glad for at jeg fant det treningsopplegget via ryggskolen ja, det har endret livet mitt veldig! Haaper du finner tilbake til den gode formen snart ogsaa!

kaffedamen

01.jan.2011 kl.09:21

Pjuski: Det er virkelig flott at det kurset hjalp så mye! Jeg har hatt et ganske langt opphold nå, på tre uker, og det blir godt å komme i gang igjen. Denne gangen var det nok ro jeg trengte, for jeg begynner å bli bedre. Det er mulig jeg har tatt i for hardt på styrketreninga, og trent for lite utholdenhet den siste tiden. Derfor skal jeg starte opp igjen med utholdenhet nå, og bare vedlikeholde styrke. Og bli flinkere til å trene yoga/pilates og tøye, for der har jeg virkelig sluntret unna de siste månedene.

Pjuski

01.jan.2011 kl.10:08

Ja jeg har noen ganger tenkt, mår jeg har sett hvor mye styrke du trener at "jøss, det var mye for en med FM", men så er jo FM så forskjellig også. På det rehabiliteringsopplegget jeg var på, der jeg var den eneste med FM, hovedsak var rygg og skulder/nakke-plager; fikk vi vite at vi skulle ta vektene så lave at vi lett kunne ta 30 rep, men bare ta 15, 1 serie. I begynnelsen fikk jeg mer vondt, men det gikk jo over etter den første uka, og da lurer jeg på om det er sånn for all ny aktivitet; at det kanskje bedrer seg når jeg får gjort det litt? Lurer på om jeg skal prøve meg på noe pilates/yoga jeg og, + at de har noen timer som heter Mensendieck på senteret jeg går, det skal jeg også prøve. På de fleste vekter har jeg 15 kg, mer på rygg og beinpress, mindre på øvre rygg ca 10, og bryst 5kg tror jeg. Poenget med denne treninga er jo ikke å få større muskler, men å myke de opp. Jeg går 30 eller 45 min på tredemølle, med 2 perioder på 5 min der jeg har mølla hevet helt opp, tar bedre i krosryggen da. Etterpå er det øvelser på matte for rygg og nakke, deretter uttøyning for HELE kroppen, 30sekX2 for hver muskelgruppe. Hele treningsøkta tar ca 2 og en halv time.

Heldig du som kan være med på gruppetimer da. Jeg prøvde meg på gruppe i vann og sirkeltrening i sal, men fikk mer smerter av de, så jeg holder på for meg selv. Men som sagt skal jeg prøve meg på yoga eller pilates eller mensendieck.

Tenker du på å jobbe med pasienter med FM?

kaffedamen

01.jan.2011 kl.11:44

Pjuski: Jeg tror problemet med styrketreningen min er at jeg har hatt for rask progresjon. Altså progresjon som er normal for en frisk person. Styrketrening i seg selv er nok bra, men jeg har ikke tatt hensyn til individuelle behov og forutsetninger. (Hvis jeg skal vurdere meg selv som en case basert på fagkunnskap.) Jeg er jo utålmodig. ;) Det du beskriver, med så liten belastning, ville jeg ikke kalle styrketrening egentlig. Som du sier, poenget med den treningen er ikke muskelvekst, altså er det ikke styrketrening. Jeg ønsker både muskelvekst/styrke og en fungerende, smertefri kropp. Må bare finne riktig formel for meg. ;)

Mensendieck har jeg ikke vært borti, men det er vel en treningsform utviklet av fysioterapeuter? Det er helt sikkert bra for "sånne som oss". Yoga syns jeg er kjempevanskelig, for jeg er veldig stiv i kroppen om man ser bort fra FM´en også. Dessuten har jeg en feilstilling i skulder- og albueledd på venstre side, sånn at jeg ikke kan utføre alle symmetriske stillinger riktig.

Jeg har også et uttøyingsprogram for hele kroppen, som jeg var veldig flink til å bruke da jeg trente mye (5 dager i uka). Da fokuserte jeg på utholdenhetstrening og tøying, og bare vedlikehold på styrkebiten. Når jeg skriver dette kommer jeg jo på at jeg var i MYE bedre form, FM-messig, da jeg trente på denne måten. Grunnen til at jeg gradvis kom over på mer styrketrening er at jeg syns det var morsommere, og dermed mer motiverende. Mye tyder på at det var mindre hensiktsmessig for meg som FM-pasient da. (Dette er problemet med å ikke tenke på seg selv som pasient eller syk...)

Takk for veldig nyttige innspill! :)

På sikt vil jeg nok jobbe med trening innen helse/rehabilitering. Både med FM-pasienter og psykiske lidelser. Da vil jeg ta etterutdanning for å få den nødvendige kompetansen. Først må jeg fokusere på å få erfaring innen treningsbransjen. :)

Pjuski

01.jan.2011 kl.14:52

Ja tøying er alfa og omega for oss tror jeg. Jeg gjør (prøver ihvertfall) å ihvertfall gjøre tøyeøvelser for nakke hver dag, i tillegg gjør jeg et par øvelser for rygg og skulderblad, da dette var problemområder før.

Sikkert det at du har hatt progresjon som en "vanlig"/ikke pasient som gjør at du har blitt verre ja.

Tenker du å gå tilbake til det programmet du hadde da du var friskere nå? Hva lærte dere om belastning og repetisjoner på opptreningsstedet du var på?

Spennende med ny side på facebook, har trykt liker og er Ingeborg :-)

Kjenner igjen tankene om det å frykte å ikke ha nav i ryggen, men som du sier vil det også gå..

kaffedamen

02.jan.2011 kl.09:20

Pjuski: Ja, det er helt klart at jeg burde ha fortsatt med tøyingen, spesielt siden jeg belastet muskulaturen så mye som jeg gjorde.

Jeg kommer til å legge opp et annet program, med fokus på rehabilitering og utholdenhet først og fremst. Altså noe lettere styrketrening for skuldre (de er jeg uansett veldig forsiktig med pga latent betennelse), nakke og øvre del rygg. Ben og mage tåler mer, så der tror jeg ikke jeg trenger å justere så mye. Det blir nok mer stabilitetstrening, mer bruk av stor ball. Og tøying etter hver økt igjen. ;)

På Jeløy lærte vi, så vidt jeg husker, lite eller ingenting om styrketrening. De fokuserte på utholdenhet og bevegelighet.

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

36, Oslo

Student på Norges Idrettshøyskole, jobber deltid med litteratur. Opptatt av helse, kosthold, trening og miljø. Har fibromyalgi.

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits