NHOs frykt for latskap

NHO avholder i disse dager en konferanse med det fengende navnet Velferdsfellen. Her skal de friske, hvite, godt voksne og godt bemidlede diskutere hvordan de kan få bukt med de voldsomme massene med snyltere og latsabber, det vil si pensjonister, innvandrere og trygdede, som er ute etter de surt opptjente pengene deres. For det er jo en kjent sak at alle disse gruppene lever fett, i den fristende lenestolen som NHO har brukt som bilde på lokkematen i Velferdsfella si.

Det er mangt og mye å si om holdninger som kommer fram bare man leser programmet, eller tittelen, på denne konferansen. Flere har allerede skrevet utfyllende om temaet allerede, for eksempel Stein Aabø og Magnus E. Marsdal, og jeg hadde strengt tatt bestemt meg for å holde munn (jeg er jo bare en av de trygdede, som vil forsvare sin rett til gratis penger som andre har jobbet for). Men så ombestemte jeg meg. For jeg har rett til si min mening, selv om årslønna mi er godt under en månedslønn for mange av deltakerne på konferansen. Jeg har rett til å bli hørt. Og sett. Jeg har egenverd, selvrespekt, og gjør det jeg kan.

NHO kan diskutere trygd og penger og at det "ikke lønner seg å jobbe" til de blir blå i trynet (nei vent, det er de nok fra før). Tilhørighet i arbeidslivet kan ikke bare regnes i penger, langt i fra, og jeg mener derfor at premisset for diskusjonen ligger dødt. Hvor mye betyr det ikke for en innvandrer å få en jobb fordi han/hun er den mest kompetente søkeren? I stedet for å få søknaden sin slengt i søpla på grunn av et fremmed navn (ikke si det ikke skjer, jeg har sett det med egne øyne), og gang på gang få "Beklager, men du er nok ikke den rette i denne stillingen" om det i det hele tatt kommer et svar? Hvor mye betyr det ikke for en kronisk syk, enten det er fysisk eller psykisk lidelse, å i det minste få bidra litt? Så mye som vedkommende kan klare? I stedet for å lese overskrifter om at man er en økonomisk kvise på det norske samfunns ellers så babymyke rumpe?

Hvordan beregner du selvfølelse i kroner? Håp? Muligheter til et bedre liv? Kollegaer og et sosialt liv? Faglige utfordringer? Å kunne se andre øynene og ha et svar man får respekt for når noen spør hva man driver med?

Nei, det er ikke latskap som fører til trygdeutbetalinger. Det er heller ikke påstander om latskap blant utlendinger og trygdede som vil redusere trygdeutbetalingene. Ei heller å skvise ut eldre arbeidstakere som både ønsker og evner å bli i arbeidslivet. Én mulig løsning er å åpne øynene for den kompetansen, den viljen og ønsket til arbeid, som ligger i disse to gruppene, og gi dem en plass i arbeidslivet. Bare for moro skyld kunne man jo også prøve å se på andre som mennesker, ikke utgiftsposter.

7 kommentarer

Velferdsstaten

06.jan.2011 kl.00:47

Det er flere studier fra norske myndigheter som viser at det foregår et utstrakt trygdejuks i Norge og at dette koster staten store summer. Det aller verste med dette jukset er at det rammer de som virkelig er uføretrygdede. Jukset fører desverre til at en hel gruppe ofte blir mistenkeliggjort.

kaffedamen

06.jan.2011 kl.07:27

Velferdsstaten: Det er uten tvil noen som jukser. De må selvsagt tas. Men flertallet av trygdede er ikke juksere og latsabber. Det er på tide at mistenkeliggjøring av trygdede (og innvandrere) tar slutt bare fordi enkeltindivider begår kriminelle handlinger.

19.jan.2011 kl.09:11

Forstår synspunktene dine, men jeg tror at mange jukser og faktisk kunne ha jobbet ihvertfall noe. Samtidig er det noen som faktisk trenger dette velferdgode og gjerne ville ha jobbet noe.

Men ærlig talt tror jeg ikke NHO tar opp dette fordi de er rasister. Det er et faktum at halvparten av alle innvandrere går på en eller annen form for trygd eller sosialstønad. Faktisk går en av fem arbeidsføre på trygd, det betyr at det er må fire nordmenn til for å forsørge disse. Hvis utviklingen fortsetter slik og flere og flere havner på sosialstøndad eller en eller annen form for trygd så vil det om tyve år være 1 av 2 som jobber, dvs en normann må "forsørge" en annen. Og allerede om ti år så vil det være kommuner som har flere pleietregende enn arbeidsføre. dvs om 10 er det ikke nok arbeidsføre til å pleie de syke og pleietregende. Ett tankekors.

Georgine

19.jan.2011 kl.09:14

Ovenstående innlegg var postet av meg. Glemte å logge meg inn!

kaffedamen

21.jan.2011 kl.20:26

Georgine: Jeg tror det er folk som jukser, og jeg mener selvsagt at det problemet må løses. Men jeg tror langt flere har en helt annen innstilling til det å gå på trygd enn at det er en lettvint løsning. Det provoserer meg at arbeidsgiversiden får det til å høres ut som latskap er det store problemet. Min erfaring er at systemet, altså Nav, ikke funker, og derfor blir mange sittende fast i mye lengre tid enn de trenger. Bare som ett eksempel: jeg kunne vært ute av systemet minst ett år tidligere, om jeg hadde fått riktig informasjon hele veien, og den oppfølgingen det er meningen at hver bruker skal få av både arbeidsgiver og Nav. Det ville helt klart spart både meg og Nav mye tid om de ikke hadde rotet bort uforklarlig mange papirer underveis også. Det er under enhver kritikk. Min sak er dessverre ikke unik. Det er klart trygdesnyltere skal avsløres, men det store problemet, det store pengesluket, er jo feilene og manglene ved Nav-systemet.

Jeg tror ikke NHO er rasister, men det er ikke til å komme forbi at norske arbeidsgivere foretrekker norske eller vestlige arbeidstakere i de fleste yrker. Heller ikke her er jeg blind for at enkelte ser på trygd som et gode de kan utnytte, men vi kan heller ikke overse det faktum at velutdannede, mørke innvandrere ender opp med vaskejobber. De fysisk belastende lavstatusyrkene vil dessuten i seg selv føre til høyere sannsylighet for sykefravær og behov for trygdeytelser. Man kan jo teste sin egen fysikk ved å vaske rundt i huset hver dag i en uke, og så se for seg hvordan det ville vært å ha det som jobb dag ut og dag inn i flere år. Det er en fysisk påkjenning.

Det alle synes å være enige om er at noe må gjøres. Jeg håper bare at dette noe viser seg å være det tungrodde systemet i første omgang, i tillegg til et mer fleksibelt og åpent arbeidsmarked.

Turid

23.jan.2011 kl.17:32

Husker ikke hvor eller hvem den kom fra, men denne fabelen likte jeg veldig godt i mange år:

Nasjonalforsamlingen fikk i oppdrag å lage helt nye lover for et rettferdig samfunn. De måtte tenke seg godt om, for forutsetningen var at de alle skulle dø og deretter bli gjenfødt inn i dette drømmesystemet når jobben var unnagjort ? og da kunne de havne i hvilken som helst samfunnsposisjon.

Som sagt: Jeg likte godt denne historien. Men nå innser jeg dessverre at de færreste klarer å tenke seg inn i andre virkeligheter enn sin egen. Så der røyk den drømmen.

kaffedamen

24.jan.2011 kl.09:30

Turid: God historie, men du har nok rett. Det virker ofte som altfor mange er seg selv nærmest. Det gjelder meg også, jeg klarer ikke sette meg inn i en tankegang som går ut på å beskytte materielle goder framfor å ta vare på andre mennesker (for å sette det veldig på spissen). Kanskje hadde jeg endret mening om jeg satt i en annen posisjon, og kanskje ville lederne for norsk næringsliv hatt en annen holdning dersom ble satt på bar bakke både økonomisk og helsemessig. Det får vi nok ikke svar på.

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

36, Oslo

Student på Norges Idrettshøyskole, jobber deltid med litteratur, skribent for IKS. Opptatt av helse, kosthold, trening og miljø. Har en sønn, en hund, og en plan. Og fibromyalgi.

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits