Hvordan trening forbedrer mitt liv med revmatisk sykdom

Dette er bidraget jeg sendte inn til Edgar Stene-prisen.


Foto: Hege Slttum

Klokka er 9 en mandag morgen i juni mned. Sola skinner fra skyfri himmel, og temperaturen er behagelig for en tur i stmarka. Hunden min drar ivrig i bndet nr vi trkker innover stiene fra Skullerudstua. I den lette sekken min har jeg tre flasker vann, kokte egg og frukt. Dagen ligger helt pen, og jeg har enn ikke bestemt hvor vi skal g. Det trengs ikke. Vi skal bare g og g til det nrmer seg skoleslutt for snnen min. Da m vi hjem. Til asfalten, styen og alle menneskene. I mellomtiden skal jeg nyte stillheten, roen, luktene og bevegelsene mine i skogen. Ikke bare fordi det er deilig g tur i skogen, men fordi jeg kan.


Det er ikke mange r siden jeg var sykmeldt, sengeliggende i et mrkt, svalt rom, p grten av smerter, frykt og flelse av utilstrekkelighet. Bare det g de fem minuttene bort til butikken syntes som en umulig oppgave, og det bre posene hjem enda verre. Det var etter en snn butikktur jeg bestemte meg for at nok er nok. Legen min, som insisterte p at de eskalerende smertene var symptomer p depresjon, ikke fysiske smerter, ble byttet ut med en fastlege som venninna mi anbefalte. Hos den nye legen ble jeg mtt med strre forstelse, og videresendt til en smerteklinikk. Jeg fikk diagnose fibromyalgi, og beskjed om at jeg ikke kunne forvente jobbe 100 % igjen noensinne. Jeg var lettet over ha ftt et navn p tilstanden min, men forbannet meg p at smertespesialisten ikke skulle f rett i de dystre spdommene om arbeidsevnen min.

Jeg sugde til meg det jeg fant av informasjon om fibromyalgi. Jeg leste om utallige superkurer p amerikanske nettsider, og like mange tilbakevisninger om at de fungerte. Jeg leste pasienthistorier, diettforslag, prvde forskjellige medikamenter, fysioterapi, kortisoninjeksjoner, intravens medisincocktail hos smertespesialisten, og det ene med det andre. Jeg la om kostholdet, ble mer aktiv, fikk meg en deltidsjobb som jeg mente jeg kunne klare. I ettertid ser denne perioden manisk ut. Jeg vekslet voldsomt mellom smerter, utmattelse og frykt og frenetisk aktivitet med hp om at N har jeg funnet lsningen.

Jeg tenker p alt dette mens jeg gr over svabergene innover mot stmarkkapellet. Her hender det jeg treffer folk, men lenger inn i skogen er det aldri noen. Det er nok ikke s mange som har anledning til lange dagsturer p en helt vanlig hverdag. Jeg nyter kjenne at musklene jobber, at pulsen gr oppover, og at kroppen min fungerer. Det er ingen smerter denne dagen. Jeg vet at de kommer nr jeg er hjemme igjen. Det er prisen for den belastningen jeg utsetter meg selv for. Men n vet jeg at kroppen min tler det, og at den kommer til vre mer eller mindre smertefri igjen etter n dag med restitusjon.

Det maniske frste ret etter diagnostiseringen gikk over i et r preget av hplshet. Smertene forsvant ikke, selv om jeg flte jeg gjorde alt riktig. Jeg jobbet fire timer om dagen, og kom hjem utslitt, med sterke smerter. Jeg hadde ikke overskudd, men passet p kostholdet, holdt meg aktiv, trente. Det sto jo i bkene og p internett at det skulle hjelpe. Jeg gikk ned de kiloene jeg hadde lagt p meg da jeg var inaktiv p grunn av smerter. Alle sa at jeg s bra ut. Det var vanskelig for folk forst at jeg var syk. Jeg kjempet med depresjon, angst og noe jeg bare kan beskrive som en identitetskrise nr jeg ser tilbake p det. Friske, flinke, aktive Hege var n syke Hege, som man mtte ta hensyn til, og som ikke klarte hndtere bde jobb- og mammarolle. Det var rett og slett ikke nok krefter til begge deler. Jeg s ingen lsning p problemet, for jeg ville ikke gi opp arbeidslivet, og samtidig kunne jeg ikke ofre snnen min for tviholde p jobben. Han hadde bare meg.

Vendepunktet kom da jeg fikk et opphold p Jely Kurbad hsten 2008. Det hadde gtt litt over ett r siden jeg fikk diagnose, og fem r siden smertene begynte komme. Jeg dro dit med et forsiktig hp om at det kunne hjelpe meg, men etter ha prvd mange behandlingsmetoder som ikke ga resultat, og som dessuten gikk hardt utover den allerede drlige konomien min, var jeg ikke helt optimistisk. Snnen min var derimot helt sikker p at jeg ville komme hjem og vre frisk etter n mned. Det hjalp ikke hvor mange ganger jeg prvde forklare at det ikke er s enkelt. Han var 7 r, og nsket seg nok en frisk mamma.


Foto: Hege Slttum


P Jely fikk jeg anledning til veksle mellom trening og ro, uten mtte ta ansvar for andre enn meg selv. Jeg lrte om sykdommen, om triggere, og om forebygging. Kroppen min ble sterkere, utholdenheten bedre. Smertene minsket, og hpet begynte feste seg. Kanskje jeg kunne klare dette? Kanskje jeg kunne overvinne sykdommen ved trene? Kanskje jeg kunne vre en aktiv mamma, med overskudd til finne p ting sammen med snnen min nr jeg kom hjem? Jeg vekslet mellom hp og frykt. Jeg var svrt bevisst p at det er helt annerledes mestre hverdag og trening enn vre innlagt et sted der du ikke trenger bekymre deg for noe. Men jeg kjente at kroppen responderte p trening, og jeg skjnte informasjonen om at smertesignalene er forsterket hos fibromyalgipasienter. Smerte avler smerte. Smertene er ikke farlige. Etter to uker flte jeg meg plutselig mye, mye bedre. Jeg kunne trene mer og mer, og hvile mindre og mindre. De siste to ukene fokuserte jeg p bygge meg ytterligere opp.

Da jeg kom hjem fortsatte jeg treningen. Tre, fire og fem ganger i uka. Jeg vekslet mellom bevegelsestrening og utholdenhetstrening. Det fungerte fint, og jeg sov godt om natta, hadde overskudd om dagen, og flte at jeg endelig hadde funnet lsningen for meg. Det viste seg fort at jeg ikke kunne fortsette med jobben min allikevel, og det var et hardt slag si opp. Samtidig s jeg det som en anledning til konsentrere meg om bli enda bedre. Det ble en vane for meg trene fem dager i uka. Jeg deltok p timer og trente for meg selv. Jeg begynte fungere som en normal mamma, som kunne delta p aktiviteter og la snnen min ha med venner hjem. Oppholdet p Jely var starten p en lang prosess, bde fysisk og mentalt. Det ga meg anledning til lre meg selv og kroppen min kjenne, finne ut hvor grensene mine gr, og hvilke muligheter jeg har.

Jeg trener fortsatt tre til fem dager i uka, og er ofte smertefri. I alle fall fri fra den invalidiserende smerten. Kroppen min er sterk, og jeg kan sykle eller g flere mil uten at det er for stor pkjenning. Gjennom trening har jeg ogs funnet en bransje jeg kan fungere i fysisk. Om noen mneder er jeg ferdig utdannet personlig trener fra Norges Idrettshyskole. Jeg har tro p at min egne erfaringer med aktiv rehabilitering vil vre et positivt bidrag for folk som nsker bedre livskvaliteten sin ved trene. P sikt nsker jeg videreutdanne meg for jobbe med fysisk aktivtet som rehabiliteringsmetode for pasienter med bde fysiske og psykiske lidelser.

Den sommerdagen i juni i fjor, som jeg skrev om i starten, var den frste lange skogsturen min siden jeg var ungdom. Det ble mange snne turer i fjor sommer. Ved g i timesvis, alene med hunden, kunne jeg rydde opp i tanker og minner. Det har vrt tunge r. Ikke bare p grunn av fibromyalgi, men ogs den lange veien ut av en spiseforstyrrelse samtidig som jeg ble alene med snnen min. I tillegg var Nav en konstant kilde til angst, fordi det var helt uforutsigbart om jeg fikk penger, nr jeg fikk penger, og hvor mye jeg eventuelt fikk. Det siste ret har mye falt p plass, og jeg takker treningen for det ogs. Med god fysisk form har jeg hatt overskudd til ta tak i den elendige saksbehandlingen jeg ble utsatt for, og siden da har konomien vrt stabil. Det har gitt meg pusterom og overskudd til ta tak i andre uromomenter i livet. I skrivende stund er det n mned til snnen min, hunden vr og jeg flytter ut av Oslo. Jeg er overbevist om at bymiljet ikke er noen fordel for tilstanden min, natur- og dyreglad som jeg er.

Jeg er heldig. Jeg hadde treningsbakgrunn fra fr. Da jeg kom til Jely visste jeg allerede at jeg likte trene, og hvilken effekt trening har p bde kropp og psyke. Det var en stor glede for meg f tilbake muligheten til utfolde meg fysisk. Jeg er ikke lenger fanget i kroppen og smertene. I mitt nye yrke hper jeg kunne overfre den bevegelsesgleden jeg fler, bde til utrente, trente, syke og friske. Men jeg m kanskje sl meg til ro med at 100 % jobb ikke passer kroppen min lenger.

Les ogs vinnerteksten til Lill Due! Gratulerer!

2 kommentarer

soldine

26.jan.2011 kl.16:06

Bra innlegg. Trening og rehablitering skal vre bra. Har ei eg kjenner som har vrt i Montenegro p behandlingsreise pga Bekterev.

Vist du vil er du velkommen til ta turen innom bloggen min :)

kaffedamen

26.jan.2011 kl.16:41

soldine: Hei, takk for kommentar. :) For et fantastisk flott bilde du har p bloggen din! Ser av innleggene dine at du bde har pgangsmot og en veg og g. Det er heldigvis god kombinasjon. Lykke til med n mlene dine! Jeg skal flge med. ;)

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

36, Oslo

Student p Norges Idrettshyskole, jobber deltid med litteratur, skribent for IKS. Opptatt av helse, kosthold, trening og milj. Har en snn, en hund, og en plan. Og fibromyalgi. Dersom du nsker bruke tekstene/bildene mine, ta kontakt: hege@kaffedamen.no

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits