Hvordan trening forbedrer mitt liv med revmatisk sykdom

Dette er bidraget jeg sendte inn til Edgar Stene-prisen.

 


Foto: Hege Slåttum

Klokka er 9 en mandag morgen i juni måned. Sola skinner fra skyfri himmel, og temperaturen er behagelig for en tur i Østmarka. Hunden min drar ivrig i båndet når vi tråkker innover stiene fra Skullerudstua. I den lette sekken min har jeg tre flasker vann, kokte egg og frukt. Dagen ligger helt åpen, og jeg har ennå ikke bestemt hvor vi skal gå. Det trengs ikke. Vi skal bare gå og gå til det nærmer seg skoleslutt for sønnen min. Da må vi hjem. Til asfalten, støyen og alle menneskene. I mellomtiden skal jeg nyte stillheten, roen, luktene og bevegelsene mine i skogen. Ikke bare fordi det er deilig å gå tur i skogen, men fordi jeg kan.


Det er ikke mange år siden jeg var sykmeldt, sengeliggende i et mørkt, svalt rom, på gråten av smerter, frykt og følelse av utilstrekkelighet. Bare det å gå de fem minuttene bort til butikken syntes som en umulig oppgave, og det å bære posene hjem enda verre. Det var etter en sånn butikktur jeg bestemte meg for at nok er nok. Legen min, som insisterte på at de eskalerende smertene var symptomer på depresjon, ikke fysiske smerter, ble byttet ut med en fastlege som venninna mi anbefalte. Hos den nye legen ble jeg møtt med større forståelse, og videresendt til en smerteklinikk. Jeg fikk diagnose fibromyalgi, og beskjed om at jeg ikke kunne forvente å jobbe 100 % igjen noensinne. Jeg var lettet over å ha fått et navn på tilstanden min, men forbannet meg på at smertespesialisten ikke skulle få rett i de dystre spådommene om arbeidsevnen min.

 

Jeg sugde til meg det jeg fant av informasjon om fibromyalgi. Jeg leste om utallige superkurer på amerikanske nettsider, og like mange tilbakevisninger om at de fungerte. Jeg leste pasienthistorier, diettforslag, prøvde forskjellige medikamenter, fysioterapi, kortisoninjeksjoner, intravenøs medisincocktail hos smertespesialisten, og det ene med det andre. Jeg la om kostholdet, ble mer aktiv, fikk meg en deltidsjobb som jeg mente jeg kunne klare. I ettertid ser denne perioden manisk ut. Jeg vekslet voldsomt mellom smerter, utmattelse og frykt og frenetisk aktivitet med håp om at NÅ har jeg funnet løsningen.

 

Jeg tenker på alt dette mens jeg går over svabergene innover mot Østmarkkapellet. Her hender det jeg treffer folk, men lenger inn i skogen er det aldri noen. Det er nok ikke så mange som har anledning til lange dagsturer på en helt vanlig hverdag. Jeg nyter å kjenne at musklene jobber, at pulsen går oppover, og at kroppen min fungerer. Det er ingen smerter denne dagen. Jeg vet at de kommer når jeg er hjemme igjen. Det er prisen for den belastningen jeg utsetter meg selv for. Men nå vet jeg at kroppen min tåler det, og at den kommer til å være mer eller mindre smertefri igjen etter én dag med restitusjon.

 

Det maniske første året etter diagnostiseringen gikk over i et år preget av håpløshet. Smertene forsvant ikke, selv om jeg følte jeg gjorde alt riktig. Jeg jobbet fire timer om dagen, og kom hjem utslitt, med sterke smerter. Jeg hadde ikke overskudd, men passet på kostholdet, holdt meg aktiv, trente. Det sto jo i bøkene og på internett at det skulle hjelpe. Jeg gikk ned de kiloene jeg hadde lagt på meg da jeg var inaktiv på grunn av smerter. Alle sa at jeg så bra ut. Det var vanskelig for folk å forstå at jeg var syk. Jeg kjempet med depresjon, angst og noe jeg bare kan beskrive som en identitetskrise når jeg ser tilbake på det. Friske, flinke, aktive Hege var nå syke Hege, som man måtte ta hensyn til, og som ikke klarte å håndtere både jobb- og mammarolle. Det var rett og slett ikke nok krefter til begge deler. Jeg så ingen løsning på problemet, for jeg ville ikke gi opp arbeidslivet, og samtidig kunne jeg ikke ofre sønnen min for å tviholde på jobben. Han hadde bare meg.

 

Vendepunktet kom da jeg fikk et opphold på Jeløy Kurbad høsten 2008. Det hadde gått litt over ett år siden jeg fikk diagnose, og fem år siden smertene begynte å komme. Jeg dro dit med et forsiktig håp om at det kunne hjelpe meg, men etter å ha prøvd mange behandlingsmetoder som ikke ga resultat, og som dessuten gikk hardt utover den allerede dårlige økonomien min, var jeg ikke helt optimistisk. Sønnen min var derimot helt sikker på at jeg ville komme hjem og være frisk etter én måned. Det hjalp ikke hvor mange ganger jeg prøvde å forklare at det ikke er så enkelt. Han var 7 år, og ønsket seg nok en frisk mamma.

 


Foto: Hege Slåttum


På Jeløy fikk jeg anledning til å veksle mellom trening og ro, uten å måtte ta ansvar for andre enn meg selv. Jeg lærte om sykdommen, om triggere, og om forebygging. Kroppen min ble sterkere, utholdenheten bedre. Smertene minsket, og håpet begynte å feste seg. Kanskje jeg kunne klare dette? Kanskje jeg kunne overvinne sykdommen ved å trene? Kanskje jeg kunne være en aktiv mamma, med overskudd til å finne på ting sammen med sønnen min når jeg kom hjem? Jeg vekslet mellom håp og frykt. Jeg var svært bevisst på at det er helt annerledes å mestre hverdag og trening enn å være innlagt et sted der du ikke trenger å bekymre deg for noe. Men jeg kjente at kroppen responderte på trening, og jeg skjønte informasjonen om at smertesignalene er forsterket hos fibromyalgipasienter. Smerte avler smerte. Smertene er ikke farlige. Etter to uker følte jeg meg plutselig mye, mye bedre. Jeg kunne trene mer og mer, og hvile mindre og mindre. De siste to ukene fokuserte jeg på å bygge meg ytterligere opp.

 

Da jeg kom hjem fortsatte jeg treningen. Tre, fire og fem ganger i uka. Jeg vekslet mellom bevegelsestrening og utholdenhetstrening. Det fungerte fint, og jeg sov godt om natta, hadde overskudd om dagen, og følte at jeg endelig hadde funnet løsningen for meg. Det viste seg fort at jeg ikke kunne fortsette med jobben min allikevel, og det var et hardt slag å si opp. Samtidig så jeg det som en anledning til å konsentrere meg om å bli enda bedre. Det ble en vane for meg å trene fem dager i uka. Jeg deltok på timer og trente for meg selv. Jeg begynte å fungere som en normal mamma, som kunne delta på aktiviteter og la sønnen min ha med venner hjem. Oppholdet på Jeløy var starten på en lang prosess, både fysisk og mentalt. Det ga meg anledning til å lære meg selv og kroppen min å kjenne, finne ut hvor grensene mine går, og hvilke muligheter jeg har.

 

 

Jeg trener fortsatt tre til fem dager i uka, og er ofte smertefri. I alle fall fri fra den invalidiserende smerten. Kroppen min er sterk, og jeg kan sykle eller gå flere mil uten at det er for stor påkjenning. Gjennom trening har jeg også funnet en bransje jeg kan fungere i fysisk. Om noen måneder er jeg ferdig utdannet personlig trener fra Norges Idrettshøyskole. Jeg har tro på at min egne erfaringer med aktiv rehabilitering vil være et positivt bidrag for folk som ønsker å bedre livskvaliteten sin ved å trene. På sikt ønsker jeg å videreutdanne meg for å jobbe med fysisk aktivtet som rehabiliteringsmetode for pasienter med både fysiske og psykiske lidelser.

 

Den sommerdagen i juni i fjor, som jeg skrev om i starten, var den første lange skogsturen min siden jeg var ungdom. Det ble mange sånne turer i fjor sommer. Ved å gå i timesvis, alene med hunden, kunne jeg rydde opp i tanker og minner. Det har vært tunge år. Ikke bare på grunn av fibromyalgi, men også den lange veien ut av en spiseforstyrrelse samtidig som jeg ble alene med sønnen min. I tillegg var Nav en konstant kilde til angst, fordi det var helt uforutsigbart om jeg fikk penger, når jeg fikk penger, og hvor mye jeg eventuelt fikk. Det siste året har mye falt på plass, og jeg takker treningen for det også. Med god fysisk form har jeg hatt overskudd til å ta tak i den elendige saksbehandlingen jeg ble utsatt for, og siden da har økonomien vært stabil. Det har gitt meg pusterom og overskudd til å ta tak i andre uromomenter i livet. I skrivende stund er det én måned til sønnen min, hunden vår og jeg flytter ut av Oslo. Jeg er overbevist om at bymiljøet ikke er noen fordel for tilstanden min, natur- og dyreglad som jeg er.

 

Jeg er heldig. Jeg hadde treningsbakgrunn fra før. Da jeg kom til Jeløy visste jeg allerede at jeg likte å trene, og hvilken effekt trening har på både kropp og psyke. Det var en stor glede for meg å få tilbake muligheten til å utfolde meg fysisk. Jeg er ikke lenger fanget i kroppen og smertene. I mitt nye yrke håper jeg å kunne overføre den bevegelsesgleden jeg føler, både til utrente, trente, syke og friske. Men jeg må kanskje slå meg til ro med at 100 % jobb ikke passer kroppen min lenger.

 

Les også vinnerteksten til Lill Due! Gratulerer!

2 kommentarer

soldine

26.jan.2011 kl.16:06

Bra innlegg. Trening og rehablitering skal være bra. Har ei eg kjenner som har vært i Montenegro på behandlingsreise pga Bekterev.

Vist du vil er du velkommen til å ta turen innom bloggen min :)

kaffedamen

26.jan.2011 kl.16:41

soldine: Hei, takk for kommentar. :) For et fantastisk flott bilde du har på bloggen din! Ser av innleggene dine at du både har pågangsmot og en veg og gå. Det er heldigvis god kombinasjon. Lykke til med å nå målene dine! Jeg skal følge med. ;)

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

36, Oslo

Student på Norges Idrettshøyskole, jobber deltid med litteratur, skribent for IKS. Opptatt av helse, kosthold, trening og miljø. Har en sønn, en hund, og en plan. Og fibromyalgi. Dersom du ønsker å bruke tekstene/bildene mine, ta kontakt: hege@kaffedamen.no

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits