Hektiske dager med konsekvenser

Det er to uker til vi skal kjøre flyttelasset fra Oslo, og komme på plass i nytt (for oss) hus på landet. Jeg har pakket 10 - 12 esker, men har fortsatt en stor jobb foran meg. Selv om vi har liten plass her har jeg tydeligvis en hel del ting allikevel. Bøker for eksempel. Utrolig mange bøker! Over halvparten av eskene jeg har pakket så langt er bøker, men bokhylla er fortsatt halvfull. Erre mulig?Junior mener vi kan starte et bibliotek.

purpose
Foto: striatic

Pakking og flytting fører med seg en del stress, som i sin tur gir både anspent kropp, smerter og angst. Hodet og kroppen er i konstant fight or flight-modus. Det er slitsomt. Om natta sover jeg dårlig, og drømmer vanvittige, stressende drømmer. I våken tilstand prøver jeg så godt jeg kan å nedkjempe alle de unødvendige katastrofetankene. Det kommer ikke til å skje noe forferdelig, selv om en eller annen primal del av meg tror det. (Jeg våkner ikke uthvilt, for å si det sånn.)

Katastrofetanker og angst er faktisk ganske interessant når man klarer å være bevisst og se det litt fra avstand. Jeg har nå kommet så langt at jeg kan gjenkjenne effekten av tankene før jeg blir bevisst på at det er tanker som setter i gang de fysiske angstreaksjonene. Når gjenkjennelsen av reaksjonen er gjort kan jeg som regel identifisere den utløsende tanken også. Eller de utløsende tankene. Ofte kommer de i flokk. Det betyr at jeg kan se på reaksjonene og tankene mine, og berolige meg selv med at det ikke er virkelig. Det er ingen rovdyr i nærheten som vil spise meg og barnet mitt, selv om instinktene mine får kroppen min til å tro det.

Hjelper identifisering av katastrofetanker? Ja, for min del gjør det i hvert fall det. Jeg blir ikke angstfri, men reaksjonene spinner ikke ut av kontroll. Tidligere, før jeg visste at det jeg opplevde var angst, var jeg bare livredd, og tankene gikk rundt og rundt i hodet mitt som en sentrifuge ute av kontroll. Jeg forsto ikke hva som foregikk, og det i seg selv var skremmende. Alle de forferdelige tankene føltes virkelige, og jeg trodde at de verste ting kunne skje.

Cast all your anxiety
Foto: Lel4nd

En av de hyppigste utløsende faktorene for katastrofetankene mine har de siste årene vært økonomi. Det høres kanskje prosaisk ut, men jeg tenker ikke på den materielle verdien av penger. Det handler om å kunne mate barnet sitt, sørge for tak over hodet, og kunne kjøpe medisiner eller gå til lege når det trengs. Helt basiske behov. I årene fra jeg ble syk og fram til i fjor var hele tilværelsen min, både økonomisk og helsemessig, svært uforutsigbar. Jeg hadde ikke kontroll på hva som skjedde, og jeg forsto heller ikke hvordan jeg skulle ta kontrollen. Det handlet veldig lenge om å bare overleve. Dette preger meg fortsatt, selv om jeg nå faktisk har hatt stabil økonomi, og relativt stabil helse, i over ett år. Katastrofetankene mine er ofte av typen "Hva om pengene fra Nav ikke kommer". I flere år var det en reell trussel i hverdagen. Jeg tror det vil ta en stund før de tankene og følelsene er bearbeidet.

En annen hyppig utløsende faktor er lav selvfølelse. Når man føler at man ikke har verdi, føler man heller ikke at man har krav på noe. Når man føler at alt som skjer er ens egen feil, har man ingen å sende klage til når systemet ikke virker eller når andre forårsaker problemer. Ofte i møte med mennesker, særlig folk som er litt perifere, føler jeg at jeg helt sikkert har gjort noe galt, og at jeg vil bli avslørt og stilt til ansvar. Det er selvsagt latterlige tanker. Men i hodet mitt blir det et trusselbilde, for eksempel i forbindelse med flyttingen. Etter vasking skal huseier på befaring her, og jeg innbiller meg at jeg har gjort noe galt i leiligheten og at huseier vil kreve masse penger. Hva dette gale er, det vet jeg ikke, men jeg er sikker på at huseier vil finne noe. La meg legge til: sønnen min og jeg lever et usedvanlig kjedelig liv, og jeg har hatt én fest her siden jeg flyttet inn for 3 år siden. Det er med andre ord liten sjanse for at huseier skal ha noe å utsette på leilighetens stand. Det er normal slitasje, antar jeg, men det må man jo regne med etter 3 år. Allikevel gruer jeg meg skikkelig til befaringen, fordi jeg er redd for 1) å bli anklaget for noe, og 2) ikke klare å forsvare meg selv og mine rettigheter. Vel, jeg har opplevd huseiere som har utnyttet min manglende evne til selvforsvar tidligere, så dette kommer ikke helt ut av det blå. Jeg er veldig konfliktsky, nettopp fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal snakke for meg og heller ikke føler at jeg har krav på noe, og dette er egenskaper andre mennesker kan utnytte. Men i motsetning til tidligere er jeg nå veldig klar over at dette handler om følelser, ikke virkelighet, så jeg har et visst håp om å kunne takle eventuelle innsigelser fra huseier.

Flytting er alltid en stor omveltning, og siden jeg nå skal bytte miljø helt, fra leilighet sentralt i Oslo, til kårbolig på gård 2,5 mil fra nærmeste by, er jeg forberedt på at det vil føles overveldende. Det hender jeg våkner med en følelse av panikk, og tenker "Herregud, hva er det jeg driver med?!", men så kommer jeg på alle fordelene med flyttingen og miljøskiftet. Det jeg er aller mest redd for er at junior ikke skal trives på den nye skolen heller, og at skolen ikke skal ta problemene alvorlig. Jeg vil ikke gå inn på detaljene, men hver eneste kveld er en kamp for å få ham i seng fordi han gruer seg til skolen neste dag, og hver eneste morgen er en kamp for å få ham til å stå opp og komme seg på skolen fordi han gruer seg til skoledagen. Jeg vil så veldig gjerne at han ikke skal ha det sånn resten av skoletiden! Han går bare i 5. klasse, det er mange år igjen...


Foto: Hege Slåttum

I tillegg til flyttingen er det mye å gjøre på jobb for tiden, og min ene dag i uka er stadig for lite til å rekke med alt. Bunken av ting som må gjøres, helst i går, øker for hver uke. Det føles i hvert fall sånn. Det betyr at jeg må jobbe mer, ikke mindre, midt i flyttingen, og det passer helsa mi ganske dårlig. Studiene har også startet opp igjen, uten at jeg har rukket eller orket å åpne bøkene ennå. Fra i ettermiddagen i dag til søndag ettermiddag er det undervisningssamling på NIH, hvilket betyr at jeg verken får jobbet ekstra eller pakket noe særlig i løpet av disse dagene. Jeg vet hvor utslitt jeg blir av undervisningssamlingene nå, og legger ikke opp til mer belastning enn absolutt nødvendig. Jeg føler at jeg begynner å nærme meg grensa av hva jeg kan klare, og at kroppen blir mer og mer anspent. Det er som å dra og dra og dra i en strikk. Samtidig føler jeg at jeg faktisk har kontrollen, og at jeg kan bestemme belastningen selv. Jeg kan si nei når det virkelig er behov for det. Jeg sier kan, for jeg er ikke verdensmester i å sette grenser, selv om jeg er betraktelig flinkere nå enn tidligere. Det er litt Albert Åberg over meg, jeg skal bare og skal bare.

Åja, det er en ting til: jeg skal skrive jobbsøknad. For første gang skal jeg søke på jobb i treningsbransjen. Det må skje i morgen, for søknadsfristen er på mandag. Det er år og dag siden sist jeg søkte jobb, og jeg har vel egentlig aldri søkt jobb i en bransje jeg ikke har noen praktisk erfaring fra tidligere. Det blir spennende. Nok en jobb for selvfølelsen. Selv om jeg liker å lese bøker om alt mulig er jeg aller mest en learning by doing-type, så det er skummelt å skulle gå inn i treningsbransjen uten jobberfaring. Men altså: uten jobb i bransjen får jeg heller ingen erfaring, eller hva? Jeg føler jo at jeg har mange gode kvaliteter, og B´en på treningsveiledereksamen er en trygghet. Men så var det disse katastrofetankene da. "Hva om jeg ikke passer i jobben i det hele tatt? Hva om jeg mislykkes fullstendig? Hva om kroppen ikke takler denne type jobb bedre enn kontorjobb?" Og så videre, og så videre. Det er uendelige muligheter for å mislykkes i hodet mitt.

Hva om jeg lykkes? Hva om alle syns jeg er en fantastisk PT? Hva om sønnen min trives kjempegodt på den nye skolen og får mange gode venner? Hva om miljøskiftet gir kroppen min den roen den trenger for å bli bedre? Hva om alt faller på plass, litt etter litt? Det er tross alt den veien det har gått det siste året.

9 kommentarer

Georgine

10.feb.2011 kl.12:27

Lykke til med flyttingen. Er igang selv og synes ikke 10 - 12 pappekser høres så veldig mye ut!

kaffedamen

10.feb.2011 kl.12:30

Georgine: Hei, takk for det! Lykke til selv! Hehe, nei, 10-12 pappesker er bare starten. ;)

Pjuski

10.feb.2011 kl.14:43

Øsnker dere også lykke til med flyttingen! Og så håper jeg virkelig det vil føre til bedre dager både for deg og sønnen din :-) Blir spennende å følge deg framover!

Kristine/Dinosau

10.feb.2011 kl.17:25

Flytting er stressende, men husk at det venter ro etterpå. Kjenner meg igjen i nesten alt du nevner, katastrofetenkning er jeg også mester i.

Høres ut som om du har veldig mye gående på en gang, alt i utgangspunktet stressende hver for seg, og sammen skjønner jeg det føles litt uoverkommelig. Men alt sammen leder jo til noe positivt, right? Så deilig å flytte til et mer landlig sted med natur, mer ro, turer i skogen. Og jeg er sikker på at du vil trives i jobben, og at kroppen vil foretrekke det fremfor kontorjobb. Hvis jeg noengang skal trene med PT kommer jeg til å hunte deg dooown, so be prepared.

Jeg tror det faller på plass, litt etter litt. Tenk på roen som venter mens du pakker ned alle eskene. (Vi kunne også startet bibliotek, jeg måtte be om nye esker fem ganger fra flytteselskapet da vi flyttet (man leide eskene, resirkulering). Kan også ha noe med å gjøre at en av de som hjalp oss tok mitt: "ALT skal med" litt bokstavelig og faktisk pakket ned en pose med søppel. Som reiste fra Norge til Irland. Herregud. Var bare papir, altså, ikke matrester, takk og lov).

Hang in there!

kaffedamen

11.feb.2011 kl.07:32

Kristine/Dinosau: Hehe, håper du kommer til Gjøvik for å trene altså! Det hadde vært gøy! (Kanskje litt lang reisevei for deg, men...) Men ja, du har rett, alt jeg stresser med nå leder til noe positivt. Jeg prøver å huske at om 2 uker er jeg ferdig med flyttemaset, og kan konsentrere meg om jobb og studier, helse og junior. Skal prøve å tenke enda mer bevisst på det mens jeg pakker, det var en god idé!

Haha, medbrakt søppel på flyttelasset ja, det var i overkant. ;)

Ha en strålende helg, fine Kristine! (Og kikk innom iks.blogg.no!)

Tommy

11.feb.2011 kl.15:40

Får ha lykke til med en spennende fremtid, flytting, nytt miljø og ikke minst i jobbsøkingen!

Dette ordner seg :)

kaffedamen

11.feb.2011 kl.21:15

Tommy: Tusen takk! Hvordan går det med deg?

Tommy

11.feb.2011 kl.21:39

Joda, startet på enda en hektisk eksamensperiode, så er mye lesing kan du si..Ellers prøver jeg å presse inn litt trening og sosialt liv også :P
Skal bli godt å bli ferdig, 2 måneder igjen, så er siste eksamen unnagjort :)

kaffedamen

11.feb.2011 kl.21:55

Tommy: Aiai, snart ferdig ja! Lykke til med eksamensperioden!

Skriv en ny kommentar

kaffedamen

kaffedamen

36, Oslo

Student på Norges Idrettshøyskole, jobber deltid med litteratur, skribent for IKS. Opptatt av helse, kosthold, trening og miljø. Har en sønn, en hund, og en plan. Og fibromyalgi. Dersom du ønsker å bruke tekstene/bildene mine, ta kontakt: hege@kaffedamen.no

bloglovin

By: TwitterButtons.com
By TwitterButtons.com

Kategorier

Arkiv

hits